Comicmorph

Animorphs er av den typen bokserier man likte som barn, men blir sjokkert av som voksen når man går tilbake og legger merke til de mørke og ubehagelige temaene som ligger i bakgrunnen. Hvordan har serien taklet overgangen (eller morfingen) til tegneserie?

Animorphs, som er skrevet av ekteparet Katherine Applegate og Michael Grant, ble utgitt som bokserie på 54 bøker i USA mellom 1996 og 2001, og ble oversatt til 25 språk. Nå er serien omdannet til tegneserie, av tegner Chris Grine. «Invasjonen» er den første boken i serien. Her følger vi historien til fem ungdommer, som etter et møte med et vesen fra et romskip, kalt en andalitt, får vite at menneskeheten er under invasjon av et parasittisk romvesen kalt jerker. Jerkene legger seg rundt hjernen på sine verter, tar kontroll over dem, og gjør det umulig å skille mellom venn og fiende. Andalittene er i konstant kamp mot jerkene, men det kan ta tid før de kommer til jorden. Dermed blir det opp til ungdommene å forhindre jerkene fra å ta fullstendig over. I denne kampen gir andalitten ungdommene evnen til å forvandle seg til andre vesener, så sant de har berørt vesenet.

Overgangen fra bok til tegneserie har i det store og hele gått svært bra. Selve fortellingen er nesten helt lik og inneholder de aller fleste detaljene fra boken, noe som ganske sikkert vil glede fans av bøkene. Den største utfordringen ser ut til å ha vært å overføre tanker og beskrivelser til tegneserie. Både boken og tegneserien starter med at fortelleren snakker direkte til leseren, men i resten av fortellingen blir disse replikkene overført til dialoger karakterene imellom. Dette kan av og til gjøre kommunikasjonen litt merkelig, for eksempel når romskipet først lander foran dem og en av karakterene sier høyt: «Ganske stort … dobbelt så stort som en buss, kanskje?»

En annen ting jeg savner er inndeling i kapitler. Tegneserien er på rundt 230 sider, og det hadde vært behagelig å ha en viss oppdeling som kanskje kunne gjort det lettere å orientere seg.

Mens omslaget på bøkene ser nesten frastøtende billig ut, er tegneserien laget i en langt mer tiltalende stil. Linjene som er brukt til å tegne menneskene og romvesenene er enkle men uttrykksfulle, og gjør det antageligvis lett å svelge for det yngste publikummet, i tillegg til at bokens mer groteske scener er tonet en del ned. Dyrene er derimot tegnet ganske detaljert og realistisk, og gir en interessant kontrast, skjønt jeg ikke er helt sikker på hvorfor Grine har valgt å gjøre det slik. Tegneren ser også ut til å være inspirert av bokforsidene når det gjelder hvordan han tegner selve morfingen, og det kan kanskje være underholdene for fans av bøkene. Bildene virker på mange måter mer levende enn bøkenes datagenererte omslag.

Ofte kan den første boken i lange serier virke litt forhastet. Når den skal etablere et helt univers, kan det ende med at for mye informasjon blir gitt på en gang, noe som kan gå på bekostning av fortellingen som også bør inkludere noen spennende opplevelser. Dette resulterer gjerne i at hovedpersonene aksepterer overgangen til sin nye tilværelse litt for raskt. Denne balansen håndterer animorphs på en tilfredsstillende måte. Vi får ikke mer informasjon enn strengt nødvendig, og opplevelsen av ungdommenes usikkerhet og bekymring kombinert med kampvilje virker ikke unaturlig. Selv om det virker litt merkelig at – særlig en av karakterene – er veldig motvillig til å skulle kjempe på grunn av familien, når han vet at alternativet er at familien kan bli kontrollert av en gjeng romvesenparasitter.

Det ser ikke ut til at Animorphs har gått bort fra sine mørke temaer på 20 år, og jeg sitter igjen med en god del spørsmål om reglene for morfingen. Men så sant man ignorerer spørsmål som: «kunne man ha morfet til et coronavirus» kan nok tegneserien både glede gamle fans og skape flere nye.



Animorphs 1: Invasjonen
Av Chris Grine, etter en bok av K.A. Applegate og og Michael Grant
Oversatt av Line Almhjell
232 sider
199 kr. (veil.)
Fontini Forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.