Mange små tegninger gjør en stor

Det var ikke gitt at Sara Hjardar skulle bli tegneserieskaper, men veien var ikke så langt som hun trodde. Nå er hun det nyeste tilskuddet til den voksende forsamlingen av «Nordic Manga»-tegnere. 

I fjor vant hun Egmonts «episke» tegneseriekonkurranse med «Mia Myhr og barna som forsvant». Serien handler om at Mia og familien flytter inn i det gamle huset til bestemoren, som forsvant fem år tidligere. I skogen som hun trodde hun kjente så godt ser hun et tjern hun aldri har sett tidligere. Og når Mias søster og vennene drar for å bade i tjernet, og ender med å forsvinne, blir det opp til Mia å dra ut til tjernet for å finne ut hva som skjuler seg der, og redde søsteren sin.

Sara sendte inn serien under arbeidstittelen «Mia og barna som forsvant» fordi bare «Mia» virket så tynt. Den andre ideen var «Ravnareir» etter landet som Mia reiser til, men det lød likesom ikke helt riktig som tittel det heller. Tonje Tornes foreslo en tittel som hadde heltens fulle navn, tilsvarende Harry Potter og Percy Jackson, og som samtidig var et bokstavrimnavn. Sara likte det med en gang. Myhr er jo et eksisterende norsk etternavn, og det fikk henne til å tenke på skog, noe som passer godt til serien. 


Tenker organisk
Hun tok treårig kunst, design og arkitektur på videregående, deretter kunst og formidling. Romantikken og impresjonismen er blant favorittstilartene hennes, men særlig surrealismen har hun trukket inn i sin egen stil.

-Veien til tegneserier var ikke så lang som jeg trodde, innrømmer hun. Når man driver med illustrasjon begynner man med én tegning som skal formidle én historie. Derfor trodde hun først av tegneserieformatet var veldig overveldede, noe som var grunnen til at hun aldri hadde gjort det før.

-Jeg liker å jobbe veldig organisk, og var redd dette skulle ødelegge stilen min, forteller hun videre. Men jeg bestemte meg for bare å prøve å omfavne rutene og gjøre dem til en del av illustrasjonen, gjøre rutene litt organiske, se det for meg, ikke som mange små tegninger, men heller som en stor tegning bygd opp av mange små. Og det hjalp

Kunstnerisk tar hun inspirasjonen fra natur, og ting som er veldig organiske. Jeg hater å tegne bygninger, forklarer hun. -Det er så matematisk, det er liksom bare én riktig måte å tegne det på. I natur er det plass for «feil» i streken 


En ny alverase
Men å være tegneserieskaper (særlig som auteur) er også å være historieforteller. Sara er glad i bøker., og det fine med bøker er at man kan lage bildene i hodet, begynner hun. Neil Gaimans bok «Coraline» ble nevnt flere ganger under Saras opptredener på Raptusfestivalen i år.  Men med tegneserier har man jo det visuelle allerede klart. Å omfavne det at sjangeren er visuell, og bruke det for alt det er verdt i historiefortellingen mener hun er veldig viktig. Hun liker å bruke farger for å skape stemningen til karakterene

Men Sara tar inspirasjon fra mer enn kunststudier og romaner. I andre halvdel av «Mia Myhr og bana som forsvant» dukker figuren Ekko opp. Ekko er en slags mørkalv, eller en «gnark», som serieskaperen kaller det, og han har en viss utseendemessig likhet med en velkjent figur fra X-Men, Nightcrawler. – Jeg er veldig glad i X-Men. Og i Nightcrawler, han er favoritten min, kan hun fortelle. Men dette ble til litt tilfeldig. Hun slet med utseendet til Ekko. Han var først helt hvit. Deretter litt grå, men da liknet han for mye på askealvene i «Dragens Øye», så Sara fant på en egen alverase. Og den blå hudfargen passer veldig godt til stemningen, mener hun.


Femdagersuke
«Mia Myhr» er en fortsettelsesserie, og i likhet med de fleste NME-skaperne har Sara en viss idé om hvor lenge sagaen kan komme til å gå.  Hun ser for seg seks bøker, men det kan bli sju. Hun har planlagt hele historien, hva som skal skje i hver bok, og det meste av historien var klar da hun meldte seg på tegneseriekonkurransen i fjor. Den siste boka kan det hender hun deler opp i to, hvis historien trenger plass. Hun var i fjor veldig bekymret for om hun kunne greier å lage et bind i året, slik normen har blitt, for hun visste ikke hvor lang tid det skulle ta. Hun hadde laget bildebøker, men det er jo ikke akkurat det samme, så hun var spent på om hun kunne få det til, og på hvor mye hun måtte gjøre den første fristen, som var i juni (2022).  Cha Sandmæl var til god hjelp i denne prosessen.

Sara pleier å gjøre deler av prosessen med to sider hver dag, f.eks. enten skisse eller fargelegge to sider, og ta helgene fri.  Hun skisset hele først bind fra juni til september 2021, og fullførte fra oktober samme år til mai eller juni i år,

– Man må bare være sikker på at dette er noe man ønsker å gjøre, for man sitter med det hver dag i ett år, legger hun til. -Men det er veldig gøy, og absolutt noe jeg greier å håndtere.



Denne teksten er basert på et intervju publisert under Raptusfestivalen 2022. Du kan høre det her.

Trond Sätre er 1. konsulent ved arkivverket og redaktør for Serienett

Les også:
Ei reise i mareritt-blått

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.