Striper og avslutteregenskaper

Kanskje kommer humoralbumene tilbake, men mer riktig er det vel å si at de alltid har vært her. Vi ser på sommerlektyren fra Hjalmar og Storefri.

I Pondus # 4/24 har Øyvind Holen en utfyllende artikkel om «Humoralbum», en vignett som Bladkompaniet brukte i en periode da de virkelig var på hogget med humorserier, både norske og importerte. Foranledningen, blir det antydet, er at Strand vil gjeninnføre begrepet med sine nye paperbacks. Det må være veldig internt, i så fall, for sommerlanseringene til Strand ser på meg ut som ganske enkelt en ny Hjalmar-paperback og en ny Storefri-paperback. Ordet «Humoralbum» har de skjult godt. Og sant å si foretrekker jeg paperback eller softcover. Jeg kan til og med godta ordet bok.

Men det er nå uansett sommertilbudet fra Strand (i tillegg til ganske substansielle utgaver av de vanlige bladene, for å kompensere for nesten tre måneders fravær), så la oss ta en kikk på disse to samlet.


«Hjalmar – Klampen i Bond» starter under pandemien, som ser ut til å ha vært en down-periode også for Nils Axle Kanten personlig. Poengene er spesielt svake i dette tidsrommet, Kanten tyr oftere til toruters striper, lakoniske kommentarer og poeng som kunne vært framført av hvilken som helst figur. Pussig nok fungerer dette bedre for Hjalmar i bokform.  Kanten har en mer enkel og folkelig humor enn de fleste norske moderne stripetegnerne i utgangspunktet, men ettersom kvaliteten langsomt tar seg opp, virker post-pandemistripene bedre i sammenlikning. Og påskekrimmen i midten av boka er en utmerket overgangsmarkering.

En av Hjalmars virkelig sterke sider er at den fungerer bedre enn andre norske stripeserier som såpeopera, med kombinasjonen av et stort ensemble og et bredt, lokalt miljø. Derfor ble f.eks. Viggo og Annikens temabryllup i Pondus # 3/24 fornøyelig lesing, selv om det var langt mellom de virkelig morsomme poengene,

Ikke dermed sagt at Kanten er en spesielt dyktig historieforteller, det er heller kjærligheten hans til figurene som gjør Hjalmar til en god såpeopera. Tittelen viser til åpningshistorien, der Viggo tror Sean Connery kan være faren hans (laget i anledning Connerys bortgang). Plottet virker først som en unnskyldning for å trekke inn så mange James Bond-relaterte vitser som mulig, noe som Kanten da også gjør, men det er et seriøst poeng på bunn her som gir ny dybde til Viggo og moren hans. Eller i alle fall til moren hans, og hun trengte det mest.

Vil du ha virkelig sommerlig lesing fra Storefri, kjøp #12 (kronologisk nummerering) av det vanlige bladet; beste plottideen jeg har sett i den serien, og veldig godt utført attpåtil.


Men tilbake på skolebenken så er vi kommet til nettopp blad-kontinuiteten med denne sjuende Storefri-boka, «Sju skrivefæil». Marius Henriksen, i likhet med Kanten, gjør sitt beste for å fortelle historier og ikke bare vitser, men det merkes at presset er mye større på ham, nå som han nettopp hadde fått eget blad. Ennå er han best i stripeform, sluttpoengene vakler mer når han må lage sammenhengende historier. Avslutteregenskaper (for å stjele et begrep fra sporten) er noe som mange stripetegnere strever hardt med å utvikle.   

Marius Henriksen skriver bedre dialoger enn Nils Axle Kanten, men i det lange løp er det kanskje litt for tydelig hvor avhengig Storefri av verbal humor. I bokform har serien også et handicap sammenliknet med Hjalmar: Fordi en «work com» som Storefri byr på et begrenset miljø, så den blir mer ensformig lesing, i alle fall etter de første 30 sidene eller så.  Lunch har samme problemet i sine samlebøker. Kanskje det er en grunn til at den første hardbacken med Storefri og den seneste Lunch-boka begge var «håndbøker», heller enn rene samlebøker.

Disse generelle innvendingene til side, den sjuende Storefri-boka viser oss en serieskaper som har vokst med oppgaven det var å lede sitt eget blad. Lærerne er ikke bare typer (vaktmesteren, derimot…), elevene er ikke bare en mobb eller bare typer. Serien har variasjon, og den har hint av idealisme, mørke sarkasmer i klasserommet til tross. Og den har alltids den gode replikken å falle tilbake på.

Det redaksjonelle materialet får også et par små ekstra pluss; i forordet har Noor Eckhoff tegnet lærerne fra Storefri, og avslutningsvis gir Henriksen oss innblikk i den kombinerte skisse-og brainstormingprosessen han gikk gjennom for å lage den perfekte(?) forside til «Sju skrivefæil».  


Hjalmar – Klampen i Bond
Av Nils Axle Kanten
120 sider
229 kr.
Strand Forlag

Storefri – Sju skrivefæil
Av Maris Henriksen
120 sider
229 kr.
Strand Forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *