Når et mord ryster en kunstinstitusjon, avdekkes et spill av makt, forfalskninger og feider. «Hva museet skjulte» er en skarp, satirisk krim med kunsthistorisk brodd.

Anne-Kristin Strøm og Daniel Østvold har sammen skapt en tegneseriekrim som ikke bare handler om mord og mysterier, men også om kunstens maktstrukturer og institusjonelle arroganse. «Hva museet skjulte» er en fengende fortelling der et mord avdekker dypere konflikter enn bare hvem som er skyldig.

Handlingen er løst basert på intriger fra det tidligere Nasjonalgalleriet i Oslo på 1980-tallet, der en yngre versjon av Anne-Kristin Strøm får jobb som museumsvakt. Når et mord ryster museet, trekkes hun ufrivillig inn i et spill av hemmeligheter, skjulte agendaer og et miljø der status ofte veier tyngre enn talent. Mysteriet avslører langt mer enn én forbrytelse.

Liket som blir funnet i museets ærverdige saler, setter i gang en kjede av hendelser. Spørsmålet er ikke bare hvem som drepte – men hvorfor. Jo dypere Strøm graver, desto mer uklart blir det om dette er en isolert hendelse, eller om det er del av et større bilde.

Med en treffende blanding av satire, krim og kunsthistorisk refleksjon tegner serien et bilde av en institusjon der lojaliteter, forfalskninger og faglige feider kan være like dødelige som en skarp palettkniv.

Tegneserien er spekket med likhetstrekk til virkelige personer fra kunstverdenen, med direktør Kurt Fjell, som tydelig speiler Knut Berg, Nasjonalgalleriets direktør fra 1975 til 1995. Berg, kjent for å ha løftet norsk kunst internasjonalt, fremstilles her som en autoritær figur med tvilsomme kuratoriske valg. Karakterene kommenterer hoderystende hans beslutninger om hva som fortjener plass på veggene – en kritikk av hvem som får definere hva som er stor kunst.

«Hva museet skjulte» punkterer kunstkritikkens oppblåste språk og institusjonenes ofte vilkårlige vurderinger. En malerikonservator, Gerd S. Svium, erklærer gravalvorlig: «Den metaforiske bruken av fyrtårn er særdeles interessant.» Det er en elegant satire over hvordan kritikere kan tilføre mening der det kanskje ikke finnes, og hvordan kunstteori til tider kan tømmes for substans.

Seriens kanskje mest originale grep er bruken av kunstnerånder. Edvard Munch, Vincent van Gogh, Harriet Backer, Peder Balke, Lars Hertervig og Harald Sohlberg svever i bakgrunnen og kommenterer handlingen – noen mer selvsentrerte enn andre. Munch sukker melankolsk og ser med en viss resignasjon på hvor uendelig tolket og mistolket hans verk har blitt. Van Gogh sliter fortsatt med uro. Harriet Backer ser ironisk på hvordan kvinnelige kunstnere fortsatt må kjempe for anerkjennelse. Balke, Hertervig og Sohlberg glir inn og ut av samtalene, som om de fortsatt venter på sin rettmessige plass i kunsthistorien. Dette grepet gir serien et ekstra lag av refleksjon og en overnaturlig vri som understreker hvor ofte anerkjennelsen kommer for sent.

I tillegg til mordgåten leker serien med kunstverdenens evige dilemma: autentisitet. Etterforskningen avdekker forfalskninger, profesjonell rivalisering og et nettverk av intriger der alle har noe å skjule.

Med presise observasjoner og humoristisk brodd viser Strøm og Østvold hvordan kunstverdenen både kan være et sted for visjonære ideer og et lukket system. Museet skjuler ikke bare kunst – men også ambisjoner, sjalusi og en kamp om hvem som får skrive historien.

Freddy, en damebedårende gallerist som omgir seg med rike, eldre kulturkvinner, minner mistenkelig om en viss museumslektor fra virkeligheten. David, den selvutnevnte superrealisten, har en fortid hos Ole Gjerdrum – en referanse som kan tolkes som en spøk på bekostning av Odd Nerdrum og hans elevsystem. Begge representerer ulike strategier for å overleve i kunstverdenen: den smarte opportunisten som vet hvem han skal smigre, og den kompromissløse kunstneren som kjemper for anerkjennelse på egne premisser.

Serien er på sitt beste når den balanserer det humoristiske og det avslørende. For dem som har fulgt norsk kulturdebatt, er det en fornøyelse å gjenkjenne referansene. Men selv uten den konteksten fungerer tegneserien som en intelligent krimhistorie der maktspill, forfengelighet og i hierarkier avdekkes lag for lag.

Illustrasjonene balanserer det troverdige og det overdrevne – en perfekt match for en fortelling der kunstverdenens dramatiske personligheter får utfolde seg fritt. Hans klare linjer og dempede fargebruk gir tegneserien en sober stemning, mens de overdrevne ansiktsuttrykkene og kroppsspråket til karakterene forsterker den satiriske dimensjonen. De fleste ser ut som de konstant er på randen av en faglig skandale eller personlig krenkelse, noe som gjør museumsverdenens absurde hierarkier enda mer underholdende å følge. I tillegg skjuler bakgrunnsdetaljer små visuelle hint som gir ekstra lag til både humoren og mysteriet.

Strøm/Østvolds tegneserie både underholder og utfordrer. Ved første øyekast kan «Hva museet skjulte» virke som en lettbent krim, men det skjuler seg langt mer under overflaten. Serien er en skarp analyse av feltets maktstrukturer og hvordan institusjoner ofte styres av nettverk, prestisje og økonomiske interesser snarere enn kunstens iboende verdi. Her får vi en treffsikker dekonstruksjon av hierarkier, men også et kritisk blikk på hvordan kunstverdenen konstruerer sine sannheter – og hvem som faller utenfor.

I en verden der kunstens verdi ofte avgjøres i lukkede rom snarere enn i atelieret, viser serieskaperne hvor tynne grensene er mellom prestisje og forfalskning, anerkjennelse og glemsel. «Hva museet skjulte» er både en morsom refleksjon over kunstverdenens spilleregler og en påminnelse om at historien alltid skrives av dem som har makten – inntil noen utfordrer narrativet.

Hva museet skjulte
Skrevet av Anne-Kristin Strøm, tegnet av Daniel Østvold
52 sider
250 kr.
Ford Forlag