I 1978 ble Norges første sci-fi tv-serie Blindpassasjer, som senere er blitt et kultfenomen, produsert etter manus av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Det er altså ingen liten oppgave Sigbjørn Lilleeng tar på seg, når han skal gjøre fortellingen tilgjengelig for et nytt publikum med tegneserieadaptasjonen Inntrenger.

Tegneserien er lagt tett opp til originalmanuset, med noen endringer. Vi følger besetningen til stjerneskipet Marco Polo, som på vei hjem fra oppdrag på planeten Rossum, en planet befolket av roboter, blir vekket fra dvale og finner ut at det finnes en blindpassasjer om bord. Det blir oppdaget at blindpassasjeren er en «biomat», en robot bygget opp av programmerte, organiske molekyler. Biomaten blir sett på som en trussel av romstasjonen Nexus, som stjerneskipet er på vei til, og får beskjed om at hvis besetningen ikke finner biomaten, vil Marco Polo sprenges.

Originalhistorien spiller på følelser av klaustrofobi, maktesløshet, mistenksomhet mot alle rundt seg og uunngåelig katastrofe, samtidig som den tar opp evig relevante spørsmål som hva det vil si å være et menneske, og hva er menneskets egentlige plass i naturen. I tv-serien brukes dette som underliggende tema i langstrakte scener, hvor publikum presenteres for spesialeffekter og rekvisitter som nok var en del mer imponerende i 1978 enn i dag. Dette er naturlig nok virkemidler som er vanskeligere å benytte i en tegneserie, og Lilleeng ser heller ut til å ha spilt på de inhumane aspektene ved, ikke bare biomaten og robotene, men også det kalde og ubarmhjertige byråkratiet på Nexus.

Disse aspektene kommer fram i tegningene. Biomaten får vi se når den dannes og destrueres, i tillegg til en scene hvor en ufullstendig biomat dukker opp. Bildene viser groteske halvdannede menneskevesener, hvor muskler og blodårer vises detaljert, og gjør meg ganske glad for at tegneserien er i svart-hvitt. (Skjønt den klarer likevel ikke å skremme meg like mye som første gang jeg så biomaten dannes i filmen, diskuterbart en av norsk film-og fjernsynshistories nifseste scener). Byråkraten fra Nexus blir umenneskeliggjort på en mer subtil måte ved at det ikke er mulig å se øynene hans bak brilleglasset og gir ham et følelsesløst preg. Oppbygningen av historien, særlig begynnelsen og slutten er pent laget. Slik som i tv-serien får vi først bilder av universet, med stjerner og planeter og vi blir presentert for stjerneskipet med dets besetning, før vi får se den uhyggelige dannelsen av biomaten. Først etter det blir tittelen presentert, og vi kommer i gang med historien. Avslutningen benytter liknende virkemidler.

Jeg savner imidlertid mer fokus på science fiction-detaljene i fortellingen. Vi får aldri vite nøyaktig når historien foregår, men trolig er det snakk om flere hundre eller tusen år fram i tid. Da føles det ikke helt riktig at teknologien i stjerneskipet fører tankene til hemmelige spion- eller militærbaser fra en amerikansk film, at klærne til karakterene ser ut til å komme fra vårt århundre eller at en av karakterene har «kortklippet på sidene og langt på toppen»-frisyren, som jeg tviler på vil overleve de neste hundre (eller ti) årene. Det hadde i stedet vært gøy å se mer av hvordan 70- og 80-tallets ideer om framtiden kunne kommet mer fram i tegneserien.

De universelle temaene som tv-serien tar opp, har fint latt seg overføre til tegneserien, og oppdateringene er relativt godt laget, selv om det gjerne kunne vært mer av dem. Resultatet vil sikkert kunne interessere lesere som ikke er kjent med serien fra før, mens fans av tv-serien kanskje vil være mer skeptisk til endringene. Men om man klarer å se forbi dette, kan nok historien glede dem også.

Inntrenger
Av Sigbjørn Lilleeng, etter Jon Bing og Tor Åge Bringsværd
136 sider
299 kr.
Ena Forlag