Viktig tema, men…

Karikaturenes historie – en aktuell og nyttig utgivelse i en tid cancel-kultur og ‘rettferdig’ harme søker å begrense hva som er lov av ytringer i det offentlige rom. Men er den god nok? Vår innleide anmelder Haakon W. Isachsen har lest boken.

Sørheims bok er egentlig to bøker i én. Første del tar for seg karikaturtegningenes historie fra steinalderen frem til i dag, mens andre del tar for seg attentatet mot franske Charlie Hebdo i 2015 og kontroversene rundt Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten i 2005. Av de to delene, som er gitt omtrent like stor plass, er nok andre del den faglig mest vellykkete. Engasjementet (og hjertet?) synes å være sterkere til stede her.

I den historiske delen spores karikaturenes røtter fra et 17 000 år gammelt hulemaleri i Sør-Frankrike, via graffiti i Pompeii og Roma til Leonardo da Vincis portrettering av misdannede ansikter, men Sørheim står i enkelte tilfeller i fare for å overfortolke disse forløperne for å passe dem inn i fortellingen.

Opprinnelsen
Den første navngitte karikaturtegneren i historien var Gian Lorenzo Bernini (1598-1680) som karikerte kjente romere, han etterlot seg også en spydig skisse av pave Innocens XI. Men det var først med trykkekunsten at karikaturer og satiretegninger virkelig fikk sin start, først som grafiske stikk i mindre opplag, så i ‘masseproduksjon’ da litografien kom til på tampen av 1700-tallet. Da aviser og tidsskrifter blomstret opp på 1800-tallet fulgte karikaturene og satiren med på lasset og ble et svært populært innslag. Sørheim skriver at «England på begynnelsen av 1800-tallet opplevde en gullalder for karikaturer», uten å gå nærmere inn på dette. I det hele tatt hopper hun bukk over den britiske karikaturtradisjonen (som jo er sterk) og konsentrerer seg om Frankrike og Tyskland. Som hun skriver i innledningen «siden jeg behersker tysk og fransk». Men jeg antar hun også behersker engelsk?

 I Frankrike dukket det satiriske magasinet La Silhouette opp i 1829 og La Caricature i 1830 (verdens første rendyrkede magasin for visuell satire, ifølge boken), begge ble utgitt av Charles Philipon. Han knyttet blant annet til seg den kjente tegneren Honoré Daumier, og Sørheim gir en innføring av omstendighetene rundt Daumiers kjente pæretegning av kong Ludvig Filip og rettssaken som fulgte. Men begge publikasjonene ble kortlivede. Philipon hadde mer suksess med Le Charivari som kom i 1832 og som bevirket utgivelsen av den engelske  Punch – The London Charivari – bedre kort og greit kjent som Punch, som utkom 1841-2002 (men som siden det var engelsk ikke gis noen videre omtale).

«Founding father» Benjamin Franklin gis i boken æren av å være USAs første satiretegner, med hans ene bidrag, den berømte oppkuttede slange-tegningen. Men igjen: satirebegrepet tøyes litt for at historien skal passe. Fremveksten av amerikanske symboler/klisjeer som «Uncle Sam», det demokratiske eselet og den republikanske elefanten forklares, og den kjente satiretegneren Thomas Nast får sin del av æren. Han skapte også den visuelle fremstillingen av julenissen, slik vi kjenner ham i dag, rund, jovial, hvitskjegget og rødkledd. Men å si at Nast ved sine tegninger av den korrupte ‘Boss’ Tweedy «egenhendig klarte å snu newyorkernes syn på politikerne» er vel å underkjenne pressen ellers og de politiske prosessene.

Simplicissimus, Gulbransson og Blix
Tysk satiretradisjon begynte å røre på seg på slutten av 1800-tallet med utgivelser som Fliegenden Blätter (1845), Ulk (1872) og Lüstigen Blätter (1886), men det var først da Simplicissimus kom på banen i 1896 at det ble fart i sakene, og Sørheim gir en innføring i bladets stolte historie og tragiske knefall for de nazistiske makthaverne fra 1933 av. I den forbindelse er selvsagt de norske bidragsyterne Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix ikke til å komme utenom. Særlig Blix sin karriere får en bredere behandling, fra de norske vittighetsbladene via Simplicissimus til hans virke i svenske Göteborgs Handels- og Sjöfarts-Tidning under psevdonymet Stig Höök i årene 1940-45.

Sørheim sneier såvidt innom norske vittighetsblader og avistegnere i et kort kapitel, men henviser ellers til bøkene Norske Avistegnere og Skarpt sett – historien om vittighetspressen i Norge, som kom ut for henholdsvis 37 og 22 år siden – og ikke er å få lenger. Uten at dette kommer frem i Sørheims bok kom det i løpet av de hundre årene fra 1850 til 1950 ut minst 24 forskjellige vittighetsblader i Norge. Noen ganske så kortvarige, men også noen langtlevende. Blader som ble fylt av satiretegninger og karikaturer av kunstnere som forblir unevnte i Sørheims bok.  Den ellers kjente tegneren Jens R. Nilssen blir kun nevnt i en billedtekst, da fordi Sørheim viser til én antijødisk tegning fra vittighetsbladet Vikingens 81-årige historie. Til sin karakteristikk av de første norske tegneseriene som «rimelig trauste saker» henter Sørheim frem de mest opplagte eksemplene (Smørbukk, Vangsgutane, Nils og Blåmann), uten engang å antyde at det fantes større variasjon og uten å knytte forbindelseslinjen mellom vittighetsbladene og fremveksten av norske tegneserier (jfr. bl.a. Jens R. Nilssen og Jan Lunde).

Det amerikanske satiriske bladet MAD får, etter forholdene, rimelig grundig behandling, både opprinnelsen, sensurproblemene forlaget hadde på 50-tallet og utviklingen, men med noen feilskjær, som jeg skal komme tilbake til. Sørheim er også innom de amerikanske avistegnerne Al Hirschfeld og Herbert Block (Herblock), men lar ellers amerikanske karikaturer og satiretegninger i aviser og tidsskrifter de siste 120 årene ligge. Hun skriver: «1800-tallet ga USA en sterk satriretradisjon og en rekke humorblader.» Men lar det bli med det, uten å utdype.

Charlie Hebdo og Muhammed
I bokens andre del gir Sørheim en levende beskrivelse av angrepet på Charlie Hebdos redaksjon 7. januar 2015. Hun trekker linjene tilbake til Dreyfus-saken og satiretegnernes bidrag i den forbindelse og  til Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri og dennes problemer med fransk sensur. Hun fremhever den religionskkritiske tradisjonen i Charlie Hebdo og påpeker at kristendommen og den katolske kirken har vært et langt hyppigere mål for bladets grove satire enn islam og Muhammed. I 2011 ble for eksempel bladet saksøkt av kristne organisasjoner hele tretten ganger, men kun én gang av muslimske interesser (etter gjengivelsen av de danske Muhammed-tegningene).

Kulturredaktør Flemming Rose i avisen Jyllands-Posten sendte i 2005 et brev til 40 avistegnere med invitasjon  til å «tegne Muhammed, som du ser ham.» Bakgrunnen var at flere tegnere hadde avslått å illustrere en barnebok da det medførte å tegne profeten. Tolv tegnere responderte med hver sin tegning, og disse ble publisert i avisen 30. september 2005. Og dermed var helvete løs, skulle man tro. Men Sørheim viser, med henvisning til Jytte Klausens bok The Cartoons that Shook the World (2009), hvordan de hatske reaksjonene og demonstrasjonene slett ikke var spontane følelsesutbrudd, men «nøye orkestrerte opptøyer fra islamistiske grupper som ønsket å destabilisere myndighetene i en rekke ulike stater». Og hun viser hvordan reaksjonene delvis var basert på bevisst forfalskede premisser.

Sørheim har, i forbindelse med Charlie Hebdo og Muhammed-karikaturene intervjuet Jyllands-Postens Flemming Rose, Charlie Hebdo-redaktør Laurent Sourisseau (Riss) og Dagsavisens kommentartegner Siri Dokken. Hun lar også ‘den andre siden’ komme til orde ved et intervju med den sudanske satiretegneren Khalid Albaih. Særlig intervjuet med Flemming Rose er verdt å få med seg, men de andre gir også refleksjoner å tenke over.

Illustrasjonene
Boken har et eget legg (24 sider) med illustrasjoner. Disse følger historien frem til Ragnvald Blix/Stig Höök sine Quisling-tegninger fra krigen, så følger et par sider med MAD, en to-siders, tegnet reportasje fra Angoulême og en enslig Siri Dokken-tegning. For å være litt stygg, virker det som forfatteren/billedredaktøren har mistet interessen etter Blix. Jeg kunne faktisk ønsket meg langt flere illustrasjoner. Slik det nå er gir Sørheim diverse ganger grundig omtale til tegninger som ikke vises i boken, slik at en leser må sitte og google for å få fullt utbytte av teksten.

En annen ting er at en bok om et visuelt fenomen som karikaturenes historie burde vært gjennomillustrert (og gjerne hatt et større format), slik at illustrasjonene fulgte teksten. Men jeg antar det er en kritikk som forlaget må ta på sin kappe, at det har vært et økonomisk spørsmål.        

Sørheim hadde for øvrig i utgangspunktet tenkt å trykke en faksimile av Jyllands-Postens oppslag med Muhammed-tegningene: «Å la være (…) syntes jeg ville være pinlig feigt». Men etter drapet på den franske læreren Samuel Paty 16. oktober i fjor, betenkte hun seg og lot være. Som hun ærlig innrømmer: «Etter 16. oktober måtte jeg innse at jeg var så feig.» Men samtidig skriver hun at «å bøye seg for fundamentalister og diktatorer aldri kan være veien å gå for en fri presse.» Et dilemma.

Alt i alt
Erle Marie Sørheim har skrevet en journalistisk bok med diverse dykk ned i karikaturenes historie, ikke egentlig en full gjennomgang av denne historien. Til det er det for mange områder som forblir ubehandlet. Som den britiske og norske historien. Det blir litt-her-og-litt der. Og bortsett fra den informative og saklige gjennomgangen av Charlie Hebdo og Muhammed-tegningene (skjønt jeg ikke skal påberope meg noen ekspertise om disse), er karikaturenes moderne historie og dagens situasjon behandlet i liten grad.

Jeg savner også en grundigere gjennomgang og vurdering av satiretegningenes virkemidler og teknikker, både historisk og i dag. Hva slags våpen har satiretegerne hatt i sitt arsenal og hvordan har de brukt dem? Hvordan er virkemidlene avpasset i forhold til målet for satirene og i forhold til publikum?

Som sagt innledningsvis, en betimelig bok. Men jeg skulle ønske den hadde vært bredere og grundigere i den historiske gjennomgangen. Den gir likevel noen opplysende glimt inn i karikaturenes historie og en god gjennomgang av Charlie Hebdo/Muhammed-saken. Og intervjuet med Flemming Rose er (også som sagt) verdt å lese, han tilveiebringer prinsipielle og gjennomtenkte synspunkter.

Feilskjær
Boken skjemmes dessverre av noen feil og unøyaktigheter i den historiske delen. For eksempel: Kong Vilhelm III var ikke konge i England i 1760-1820 (s. 32), det var George III (og å kalle dette en «uvanlig rolig tid» når landet vitterlig var involvert i flere kriger og mistet sine viktige kolonier i USA, samtidig som rikets konge ble sinnsyk, er kanskje ikke helt betegnende). Den franske publikasjonen Gil Blas (s. 54) var ikke «et toneangivende illustrert satiremagasin», men en dagsavis. Her og enkelte andre steder kan det virke som Sørheim har hentet beskrivelser og vurderinger fra sekundære kilder uten å ha dobbeltsjekket disse.

Og når boken tar for seg amerikanske og norske MAD (s. 84-92) går det helt galt. Amerikanske MAD parodierte ikke kun seg selv i de første numrene (s. 85), seriene tok for seg klisjeer og genre på bredere basis og hadde f.eks. i nr. 3 en Tarzan-parodi. MADs magasinutgave kom i juli 1955, ikke i juli 1954 (s. 89), dermed flere måneder etter at The Comics Code ble innført. Det fremheves at magasinutgaven av MAD på forsiden av sin andre utgave gjenga en karikatur av Thomas Nast fra 1871 (s. 88), men Sørheim går glipp av poenget med dette når hun overser den selvironiske tittelen MAD klistret på: «MAD fearlessly exposes the Tweed Ring». Når det gjelder Norsk MAD: Steffen Kverneland bidro til bladet etter Dag Kolstads avgang i 1985 og var dermed ikke blant de «nye norske tegnetalentene» Kolstad satset på (s. 92). Og å si at Kolstad «brøt (…) med MAD-konsernet» i 1985 (s. 92) blir også feil i og med at han aldri hadde noen kontrakt med William Gaines og «MAD-konsernet». Det var det forlaget Semic som hadde. De var forståelig nok meget bestemte på at han ikke skulle få med seg bladet over i sitt nye forlag. Og å benevne MAD som et «konsern» i 1985 er nok også å dra det litt langt.

Karikaturenes historie – fra hulemalerier til Charlie Hebdo
av Erle Marie Sørheim
178 sider
379 kr.
Humanist Forlag

Les også:
Intervju med Erle Marie Sørheim om «Karikaturenes historie»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *