Etter en litt haltende start i Rakkan har Mantikorens kongerike av Hiwar Nheli nå fått sin egen bokserie. Den har ingrediensene for å lage en underholdene tegneserie for barn, men oppskriften kan trenge litt forbedring.

Det er nesten imponerende hvor mye historie Nheli får inn på bokens 170 sider, selv om beskrivelsen går relativt raskt: Krystallskogen var en gang et vakkert og frodig sted, men sjalusien ødela den og gjorde den mørk og farlig. Siste mennesket som lever i skogen, Silmon, er en fjorten år gammel, foreldreløs gutt som passer på skogen og dyrene i den. Hans fredelige tilværelse tar slutt når han møter en ung kriger på søken etter en trollmann som kan oppfylle alles ønsker. Sammen reiser de ut på leting etter trollmannen gjennom alle skogens dyreriker.

Som nevnt er det ganske mye som skjer, selv om premisset ikke er så avansert. Reisen for å finne trollmannen tar de første hundre sidene av boken, den siste kampen rundt tretti. Og så, når det virker som historien er ferdig, får vi førti sider etterhistorie som avslører at dette bare var begynnelsen. Mens denne siste delen for det meste er seriøs og uten humor, har boken ellers mange morsomme segmenter som bryter opp i alvoret. Eller kanskje heller de alvorlige segmentene bryter opp de muntre.

I tillegg til at dette gjerne er den beste infallsvinkelen i en serie som er rettet mot barn, ser også denne delen først og fremst ut til å være der for å gjøre oss kjent med karakterer og univers. Den lysere tonen er med på å sette stemningen for skogen som et magisk og muntert sted. Noen ganger blir likevel overgangene mellom humor og alvor litt vel brå, for eksempel når en muldvarp går fra å mobbe Silmon i en rute til å snakke om hvordan foreldrene hans døde i den neste, skjønt å ha et slikt høyt tempo plager kanskje ikke unger like mye som meg.

Humoren ser også først og fremst ut til å være rettet mot unger. Underbuksehumoren er gjennomgående: karakterer med snørr ut av nesen, spying, tissing og temmelig mye fising. Igjen, dette er jo først og fremst rettet mot barn, men i ni-årsalderen begynner vel mange å finne den type humor litt barnslig, og hvis ungene skal følge serien videre gjør nok Nheli klokt i å tone ned eller endre humoren. Stemningsskiftet i avslutningen indikerer jo at dette kan være tilfellet, og siden vi nå er mer kjent med universet, kan en mørkere tone passe bedre.

Også av tegningene går det frem at serien er tilpasset barn. Her er store fakter, søte dyr, overdrevne ansiktsuttrykk og minst ett par underholdende lydord på hver side. Nheli gjør en god jobb med å balansere tegningene med realisme i de alvorlige segmentene, store fakter i de muntre, og å bruke svart/hvitt-paletten for det den er verdt til å uttrykke stemninger og følelser i bildene. Han tar sjelden snarveier: flesteparten av bildene har tydelige bakgrunner som gjør at skogen og naturen føles ekte og levende.

I de første utgivelsene av serien i mangaantologien Rakkan fikk Nheli kritikk for tegningene, skjønt han gikk gjennom forbedringer for hvert nye nummer. Det er helt tydelig at han har kommet enda lenger siden den gang, men jeg tror fortsatt ikke han har nådd toppen av sitt potensial. Ofte blir blyantstrekene litt vel tydelige og proporsjonene i kropper og ansikter passer ikke alltid helt sammen. Jeg tror generelt de hadde hatt godt av et par runder til på tegnebrettet.

Serieskaperen har lagt seg på et ganske muntlig språk, hvor hovedpersonene snakker et slags bokmål/østlandsk, med et par sammentrekninger som «er’u» og «kan’ke», mens flere av de ulike dyrerikene får hver sin norske dialekt. Vi har blant annet rever fra Bergen, trønderslangen Nils og en (noe uforståelig) sjiraff fra et eller annet sted i Innlandet.

Slik språklige krumspring er ofte litt «hit or miss» men i dette tilfellet fungerer det ganske bra. I motsetning til for eksempel Donald Duck & cos dialektfortellinger blir det ikke brukt en mengde uforståelige dialektale uttrykk som mest av alt virker påtvunget. I stedet føles dialektene som en naturlig del av de ulike dyrerikene.

Derfor synes jeg det er litt trist at Nheli ikke har gitt samtlige dyrearter dialekt. Jeg vet ikke om dette er for å unngå at de seriøse øyeblikkene vil føles mindre alvorlige eller i frykt for å fornærme noen med å gi mindre hyggelige dyr dialekt (mobbete muldvarper, eller farlige pumaer, for eksempel). Men jeg tror at når man først er blitt vant til det, blir det nesten mest skuffende at det ikke er tatt helt ut.

Fra sin litt haltende start i Rakkan, har Nehli skapt en historie med spenning, høyt tempo, søte dyr og mye humor. Med andre ord har den det som skal til for å lage en tegneserie som vekker interesse hos barn. Fortsatt er det en vei å gå for å nå helt til toppen, og det blir spennende å følge utviklingen videre.

Mantikorens kongerike 1 – Villgutten Silmon
Av Hiwar Nehli
190 sider
149 kr.
Outland Forlag

Les også:
Anmeldelser av Rakkan