David Petersens idé om Musegarden startet som ideen om et samfunn drevet av mus, for små til å samhandle med større dyr, og i konstant fare for å bli spist. Ideen utviklet seg, og omtrent ti år senere, i 2006, ble «Mouse Guard Autumn 1152» gitt ut i USA. Nå er boken kommet på norsk.
Fortellingen starter, som overskriften antyder, høsten i år 1152, i en slags historisk parallell av menneskehetens historie. Det er gått tre år siden vinter-krigen hvor musene måtte kjempe mot en røyskatt-krigsherre. Musene lever i et noenlunde fredelig samfunn bestående av byer gjemt i trerøtter, bergknauser og leirjord, og musegarden spiller en avgjørende rolle i å beskytte grensene, samt mus på reise mellom byene. Bokens hovedfokus er på gardemusene Lieam, Kenzie og Saxon, og forteller om deres oppdagelse av forræderi, og kamp mot en sammensvergelse mot musegarden.
Historien er en relativt klassisk middelalderfortelling som i seg selv ikke bringer så mye nytt til bordet. Fortellingen er godt bygget opp, historien virker ikke forhastet, og gir leseren tid til å føle på handlingen og stemningene før den går videre, uten at det blir kjedelig eller virker langtrukkent. Jeg savner for så vidt et litt større personfokus. Vi får treffe flere mus i løpet av fortellingen, men jeg føler at de færreste har nok personlighet til at jeg klarer å bry meg stort om dem. Når vi får vite hvem forræderen er, vet jeg for lite om denne til at det gjør videre inntrykk. Selv ikke de tre hovedpersonene klarer jeg å huske forskjell på for hver gang jeg blar om en side.
En litt pussig detalj jeg bet meg merke i er at musene ser ut til å være motstandere av å bruke subjekter i flere av setningene sine, for eksempel «Finner ham ikke i mørket» uten å starte med «vi». Om dette er en del av musenes daglige språk eller bare en del av kommunikasjonen til gardemus, der ordrer blir gitt kort og militært og påvirker språket deres generelt blir aldri fortalt, og jeg skjønner ikke helt hvorfor forfatteren eller oversetteren valgte å bruke et slikt virkemiddel.
Tegningene er fortellingens sterkeste side. De er laget svært realistiske, og særlig kulisser og rovdyr har en imponerende naturtro detaljrikdom, skjønt tegnet på ganske uskarpe bakgrunner. Dette viser samtidig musenes perspektiv på omgivelsene: Er man syv centimeter høy vil nok det meste av verden virke ganske utydelig. Med jevne mellomrom «zoomes» det også ut for å gi perspektiver på nøyaktig hvor små musene er i forhold til sine omgivelser og fiendtlige rovdyr. Fargebruken består av dunkle jordfarger som passer godt både for middelalderstemningen og en fortelling som dreier seg om dyr i naturen. I tillegg er mye av historien farget med et rødt skjær som forsterker dens høsttema.
Musenes bysamfunn er små byer som ligner menneskesamfunn i miniatyr. Man benytter ikke de typiske elementene der musene bruker småting som hverdagsgjenstander, for eksempel eikenøtthatter eller vinkorkbord. Selv om slike ting gjerne kan være morsomme detaljer, er nok dette et fornuftig grep som forhindrer den relativt seriøse middelalderfortellingen å få et unødvendig «Tom og Jerry»-preg. Men hos musene går noe av realismen dessverre på bekostning av det å gjøre dem og samfunnet deres menneskeliknende. For eksempel bruker musene forpotene til å behandle verktøy og går derfor på to svært tynne bein som ikke ser ut til å kunne operere særlig bra med resten av kroppen.
Til tross for sitt relativt søte premiss er Musegarden langt fra noen småbarnsfortelling, med en heller avansert politisk handling og aggressive kampscener. Boken passer gjerne for barn som er ferdig med Hakkebakkeskogen og kan være en fin introduksjon til middelalderfantasy. For eldre lesere vil nok musenes samfunn og oppbyggingen av musegarden, i tillegg til tegningene, være de mest interessante elementene, og kan gjerne være noe å studere en sen høstkveld mens en venter på de siste «En sang om is og ild»-bøkene. Tegneserien avslutter, til alt overmål, også med ordene «Vinteren kommer».
Musegarden: Høsten 1152
Av David Petersen
186 sider
399 kr. (veil.)
Outland Forlag
