Amasoner og fabeldyr

«Asterix og griffen» er den typen plott-orientert Asterix-album som salige Albert Uderzo kanskje skulle ønske at han hadde skrevet.

Jeg våget å ha forhåpninger til det nye Asterix-teamet Ferri & Conrad etter debuten «Asterix hos Pikterne», og oppfølgeren «Cæsars Papyrus» var et lovende skritt videre i riktig retning. Siden har det gått litt i bølgedaler.

«Italia rundt på tvers» bare var en unnskyldning for å strø om seg med nasjonale stereotypier og referanser (riktignok skrev Goscinny også mange slike historier, men ikke alle forfattere har talent for å komme unna med et tynt plot), mens «Gallerhøvdingens datter» var fundert på en god ide, som endte med å flyte ut i intet.

«Asterix og griffen» er derimot en ny opptur. Albumet har en bunnsolid rød tråd, og en spennende ny eksotisk lokasjon i form av Barbaricum, sarmatenes land (sånn ca. i dagens Ukraina). Historien eksperimenterer også en smule med formen. Handlingen begynner for gallernes del ikke i landsbyen, men snarere med en in media res fra de vinterkledde heiene i Barbaricum, der Asterix og Obelix ledsager Miraculix, som har blitt påkalt i drømmesyner av en gammel venn, den sarmatiske sjamanen Shenkefobudine. Sjamanen vil ha hjelp til beskytte sarmatenes hellig dyr, griffen. I et forsøk på å gjøre seg mer populær har Cæsar nemlig sendt en kryptzoologisk ekspedisjon til Barbaricum for å fange fabeldyret.  

Dermed åpner albumet for en interessant diskusjon om hvor fantastiske elementer tegneserien Asterix kan tillate seg. I en serie der det bærende elementet er en magisk trylledrikk som gjør en uovervinnelig sterk, har realisme aldri vært et, eh, realistisk mål, men hvor mye lenger kan serien gå? Konsensus så langt ser ut til å være at magiske eikenøtter som kan vokse til hele trær på få sekunder («Byplanleggeren») er greit, mens romvesener («Det Store Himmelfallet») er å ta det for langt. Men noe av det mest fascinerende med «Asterix og griffen» er nettopp det at den lar det være uklart, så lenge som mulig, om det faktisk finnes noen griff. «Less is more» er et litt uvanlig fortellergrep i Asterix, men i dette tilfellet passer det perfekt.

Det mytologiske aspektet tjener også historien vel på et annet område. Sarmatene har et matriarkalsk samfunn der kvinnene går i kamp, og menn steller hjemme. Også dette har sitt grunnlag i eksisterende myter og beretninger fra antikken; de opprinnelige amasonene som gresk mytologi forteller om, skal ha vært sarmatere. Altså en perfekt anledning til å introdusere noen sterke kvinner i Asterix uten at det fortoner seg som et anstrengt progressivt brudd med seriens premiss. Dette i kontrast til Uderzos sikkert velmente forsøk på å gi serien en smak av feminisme i Asterix i «Damens inntogsmarsj».

Den største haken er at Asterix og Obelix ikke er så veldig underholdende i seg selv. Humoren som de leverer, begrenser seg for det meste til at Obelix bekymrer seg for om sarmatenes ulver er en dårlig innflytelse på Idefix. Samt litt beskjeden amasoneflørting. Da er det langt mer underholdende med konflikten mellom de tre lederne for romernes ekspedisjon, vitenskapsmannen Veccistanus, dyretemmer-gladiatoren Blothepus og den blaserte centurionen Naquestus. Kranglingen romerne imellom understreker samtidig et vesentlig poeng i historien, da det gradvis blir mer og mer tvilsomt om ekspedisjonslederne noen gang har sett kryptider, en gang.

«Asterix og griffen» er et plottdrevet album, og følger dermed tradisjonen fra Uderzos egne historier, heller enn Goscinnys. Men den nåværende forfatteren, Jean-Yves Ferri, har sine egne ideer og fortellergrep, flere av dem bedre enn den gamle mesterens.


Asterix og griffen (album 39)
Skrevet av Jean-Yves Ferri, tegnet av Didier Conrad
Oversatt av Sven Erik Søland
52 sider
99 kr.
Egmont

Les om de andre Asterix-albumene av Ferri og Conrad:
Asterix hos pikterne
Cæsars papyrus
Italia rundt på tvers
Gallerhøvdingens datter

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *