Den nye fantasy-satsingen «Portalen» gjør oss kjent med en original og velutviklet verden som virker litt for hemmet av sin visuelle estetikk.

Isekai, som er det anime-påvirkede ordet for fantasy-historier om personer, ofte barn, som blir magisk transportert til fantastiske verdener, er et gammelt konsept, som har opplevd økende popularitet de senere årene. Passasjen til slike verdener blir ofte kalt for portaler.

«Portalen» er således en nesten i overkant elementær tittel, men du vet i alle fall hva du får. Serien er den nyeste satsingen fra Fontini forlag, og forteller om Jonas, som oppdager en portal til en eksotisk eventyrverden på loftet til bestemoren.

Historien er en klassisk isekai med røtter tilbake til Narnia, selv om «Den uendelige historien» kan ha vært en like viktig inspirasjon, ettersom det er snakk om en innesluttet, drømmende gutt med en død mor. Moren døde forresten i en brann, og om det høres vel melodramatisk ut, er det mye mer interessant narrativt grep enn den vanlige antydningen om kreftdiagnose. Ikke minst fordi Jonas av denne grunnen har en sterk angst for all åpen ild. Allerede i andre boka blir dette et viktig og symbolladet poeng.    

Fontini gir nemlig ut begge bøkene samtidig, ettersom den første boka «En ny verden» egentlig bare er en prolog. Den tar oss til landet Ankal Aasha, men det er først 2/3 ut i boka. Og først i bok to, «Et uventet håp» lærer vi noe om dets samfunn og historie. Her blir vi også bedre kjent med hun som etter alt å dømme er seriens andre hovedperson, Raya, en ung kvinne som påstår at Jonas er den utvalgte, og skal redde Ankal Aasha fra en tyrannisk gud.

Med dette litt klisjeaktige utgangspunktet viser Ankal Aasha seg å være en av de mer originale, velbalanserte og metodiske fantasiverdenene jeg har sett på lenge.  På den ene siden har den portaler på nattehimmelen der du kan se andre verdener, som vi kan se månen (Raya er veldig overasket over at de ikke kan se sånt i Jonas’ verden). Dette var en visuell løsning som jeg falt spesielt for. Verdenen har også «vetter» (troll, goblins o.l).

På den andre siden er Ankal Aasha tydeligvis modellert etter et idealbilde av en tenkt orientalsk sivilisasjons gullalder, i kontrast til det mer typiske europeiske middelaldermotivet vi ofte finner i fantasy. Den virker også mer fokusert på teknologi og vitenskap enn magi, i alle fall i hovedstaden Kongstopp, som vi etter hvert får besøke i andre boka.    

Og her ser vi ut til å være framme ved et sentralt tema i serien, nemlig konflikten mellom åndelighet (som også har et orientalsk grunnlag i denne serien) og materialisme. Denne har både underforståtte og konkretiserte uttrykk.

Alt i alt er det mye nytenking i «Portalen», i alle fall i forhold til det vi har sett av både norske og oversatte fantasyserier. Påfallende er det likevel at så lite skjer i de første to bøkene. Eller det vil si, det snakkes mye, det forklares mye. Omgivelsene er vakre. Vi får innblikk i ritualene til Rayas folk, vi får være med på Raya og Jonas’ reise til Kongstopp, og vi får vite en del om byens og landets poltikk og sosiale forhold. Kvaliteten på verdensbyggingen er det ingen ting å si på.  Men i en serie rettet mot barn skjer det veldig lite spennende i løpet av hittil to bøker (av ni planlagte). Til å være en så dialogbasert tegneserie er det til og med lite plass til verbal humor.

Skaperen av Portalen, tyske Daniel Lieske bruker etter alt å dømme brukt en digital teknikk som får rutene til å likne på akvareller. Slike teknikker er blitt stadig mer vanlige, selv om de i nyere tid innebærer en risiko for at illustrasjonene dine blir tatt for å være KI. Jeg kan forstå hvorfor Lieske benytter seg av dem; de gjør det lettere å «male» vakre bilder av landskap og arkitektur, som er en essensiell del av verdensbyggingen. På andre områder mener jeg derimot at han bruker teknikken feil. Det blir for mange mørke bakgrunner og, selv midt på dagen, for mange dempete farger. De gir hele serien et mer ensformig preg enn nødvendig, tross i sine mange eksotiske lokasjoner.  

Og enten det har noe å gjøre med fargeteknikken, eller bare er en svakhet hos ham som tegner, synes jeg Lieskes figurer er for stive, særlig i ansiktsuttrykk, men også i bevegelser.

En mulig forklaring på de estetiske grepene som serieskaperen har valgt, kan ligge i hans manglende erfaring som serieskaper. Et raskt søkt på navnet Daniel Lieske generelt og på Amazon spesielt tyder på at han har mest erfaring som illustratør av kapittelbøker og spill (noe som også kan forklare anbefalingen på permen, der «Portalen» blir beskrevet som «perfekt for gamere og alle som liker fantasy»). Kanskje er «Portalen» ganske enkelt for sterkt bundet til andre typer estetikk til å leve opp til sitt fulle potensiale som tegneserie.

Portalen 1 – en ny verden
Av Daniel Lieske
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
112 sider
199 kr.
Fontini

Portalen 2 – Et uventet håp
Av Daniel Lieske
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
144 sider
299 kr.
Fontini