«Saga» er en barneserie som ikke skygger unna det mørke og makabre, men den har den rette balansen mellom humor og grøss som unger liker.

«Om et par dager blir jeg spist av en drage.»

Unektelig er dette en pirrende måte å starte en barnebok på. Saga er den nyeste franske tegneseriesatsingen fra Fontini. Den er skapt av Jérôme Pélissier og Carine Hinder, et kreativt parisisk ektepar som ble inspirert til å lage en rural fantasy for barn etter å ha flyttet til en småby i Bretagne.

Seriens originaltittel «Brume» er det franske ordet for dis, men «Saga» har en mye bedre (og mer assosierende) klang på norsk, så her har oversetteren gjort rett i å være litt kreativ.

Åpningssitatet stammer fra Snorre, grisungen som seriens titulære hovedperson tar til sin heksehjelper (familiar). For de fleste i landsbyen ser det nok ut som Saga bare leker at hun er heks, med veldig stor overbevisning. Men hun må ha et dypere instinkt, for en dag kommer adoptivfaren hennes med en trolldomsbok som han fant på henne da hun var veldig liten. Ytterligere oppmuntret begynner hun å studere den, og åpner sin egne heksebutikk. Uten kunder, riktig nok. Man skulle nesten tro at lokalbefolkningen ikke tar en hyperaktiv åtteåring som sier at hun er en heks, på alvor. Saga har magiske krefter, viser det seg, men de er ikke ufeilbarlige, og når de fungerer, er det stort sett under ekstraordinære omstendigheter. 

En ung hekselærling er et temmelig velbrukt konsept, men Saga har noen ideer som hjelper til med å skille den ut. For det første er seriens univers ganske kompakt, men likevel variert og spennende. Konsekvent dreier den seg rundt landsbyen og det mystiske utvidete rommet rundt den. For det andre er persongalleriet også ganske kompakt, det består foruten Saga selv, hovedsakelig av følget hennes; den før nevnte Snorre og landbygutten Hugo, som lojalt følger Saga overalt fordi han vil være en god venn (og kanskje noe mer?)

Serien har videre en betydningsfull lokal koloritt – Sagas forgjenger Naïa (som er foreløpig usett, men sentral i seriens mytologi) var en «klok kone», eller heks om du vil, som faktisk har levd i den bretonske landsbyen serieskaperne lot seg inspirere av. De har også brukt andre regionale sagn, som dødsånden Ankou (observante fans av fransk-belgiske tegneserier vil huske at den figuren spilte en sentral rolle i Sprint-albumet «Varsleren»). 

Hovedattraksjonen er ellers Saga selv, en fargerik og overveldende personlighet som fungerer desto bedre i kontrast til den milde og føyelige Hugo. Hun er kjepphøy, påståelig, overilt og selvopptatt. I en spesielt symptomatisk scene (fra bok to) spør bibliotekaren Saga, så gemyttlig som mulig, om hun er kommet for å levere tilbake bøkene hun har beholdt siden i fjor. «Hvor mange ganger må jeg si at du får dem i morgen?» svarer hun oppgitt. Men hun mener godt, og hun har selvinnsikt og samvittighet når det kommer til stykket. Noe som kommer til uttrykk i begge bøkene, men særlig i bok to, når hun får skyldfølelse for å ha satt vennene sine i fare.

Fontini utgir de to første bøkene i serien med kort mellomrom, noe som har blitt en vanlig praksis for dem, og som passer bra i denne sammenhengen, De to historiene følger rett etter hverandre og har tett kontinuitet. I bind en, «Tåkedragen» blir vi presentert for konseptet, og hovedpersonene, og følger dem på deres første magiske oppdrag. I bok to «I åndenes skog» reflekterer Saga med følge over hendelsene i forrige bok, og over hvordan hun skal finne ut mer om forgjengeren Naïa.

Bok to har mer substans og karakter enn den første, og derfor er det ekstra praktisk å sende ut de to bindene med så kort mellomrom – Det er lettere å følge med på en tydelig utvikling i serien.

Bok to er også skumlere enn dem første, som allerede var ganske skummel. For ordens skyld, Snorre blir ikke spist, som han sier innledningsvis. Eller rettere sagt, han blir i alle fall ikke tygd og fordøyd. Men ikke alle søte små dyr er like heldige. Serien skygger ikke unna det mørke og makabre, men den har den rette balansen mellom humor og grøss som unger liker. Ifølge produktinformasjonen er «Saga» for baren fra seks år og oppover.  Før du gir den til en seksåring råder jeg deg imidlertid til å lese den selv først.

Men humoren er altså viktig, og til å være en barneserie er de fleste vitsene ikke for bløte. Saga sjarmerende arroganse er kilde til et overskudd av spissete kommentarer. Jeg kunne nesten påstått at dialogen er det beste ved serien, men det utmerker seg like mye med estetisk imponerende grafiske valg (Hinder tegner og Pélissier fargelegger, så disse kan de begge ta æren for). Motivene er todelte; en blanding av landsbyens eventyrlige gotiske arkitektur og de omkringliggende landskapene, som alltid er vakre og stemningsfulle, men også alltid dunkle og fulle av monstre og spøkelser. I tillegg til at de spennende scenene, når nevnte monstre og spøkelser tar en mer aktiv rolle i handlingen, har ganske spektakulære presentasjoner.  

En generell høstlig stemning som ikke minst kommer til uttrykk nettopp i bildebruken, bør ikke hindre noen i å gi Saga en sjanse på vårparten, når bøkene kom ut på norsk, eller når som helst på året. Her har vi å gjøre med et passe uhyggelig eventyr som er egnet til å more både barn og voksne mye.  

Saga og tåkedragen / Saga i åndenes skog
Skrevet og fargelagt av Jérôme Pélissier
Tegnet av Carine Hinder
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
60 sider hver
299 kr. hver
Fontini forlag