I bok 3-5 av mangaserien «Silhuett av en stemme» settes Soyas karakter på prøve når han konfronteres med fortiden – og viser at manga som medium kan formidle realistiske og komplekse temaer med stor følsomhet.
Yoshitoki Oimas «Silhuett av en stemme» er en rørende fortelling om skyld, tilgivelse og relasjoner mellom mennesker – både med og uten ord. Serien ble laget i perioden 2013 – 2014, og har siden blitt oversatt til en rekke språk. Den vant flere priser og fikk også en velykket anime-adapsjon i 2016. Etter gjennombruddet har Oima vist en imponerende evne til å skildre menneskelige følelser – noe som kommer tydelig frem i hennes nyeste verk «To your eternity». Tolv år etter utgivelsen ble «Silhuett» oversatt til norsk – et aktuelt valg, ettersom temaer som mental helse fremdeles står sterkt hos dagens ungdom.
Outland forlag, ved oversetter Ellen Haugan, har siden forrige volum forbedret oversettelsen, blant annet ved å legge til engelske uttrykk i enkelte setninger – slik mange norske ungdommer faktisk snakker i dag: «Det høres jo creepy ut.»
I forrige bind blomstret vennskapet mellom mobberen Soya Ishida og den døve jenta, Shoko Nishimiya. Som en del av sin «redemption arc» ønsker Soya å gjøre opp for hvordan han behandlet Shoko, og gjør det til sitt personlige oppdrag å gjenforene henne med klassekamerater fra barneskolen. I bind 3-5 introduseres vi for flere karakterer, samtidig som vi blir bedre kjent med de som allerede er introdusert. Soyas samspill med de ulike karakterene er det som gjør historien ekstra interessant, noe som utdypes i de følgende avsnittene.
Selv om Soyas handlinger fremstår som beundringsverdige, blir hans moralske kompass utfordret av en tidligere klassekamerat fra barneskolen, Ueno. Som nevnt i anmeldelsen av bind 2, brukes det visuelle «X» symbolet som en metafor for Soyas usikre relasjoner til sine medelever. Det er derfor bemerkelsesverdig at «X»-tegnet ikke dukket opp da Ueno introduseres i historien – noe som antyder et unntak i Soyas holdninger til andre mennesker. Der han vanligvis distanserer seg fra klassekameratene, ser vi at Ueno spiller en viktig rolle i hans indre konflikt. Fraværet av «X»-tegnet fungerer som et subtilt, men effektivt fortellergrep som viser at Soya ikke er så følelsesmessig avstengt som han selv tror.
I fjerde volum får vi et dypere innblikk i Shokos familie – særlig morens kompliserte forhold til datteren. Etter en følelsesladet hendelse utforsker Oima hvordan kommunikasjon og misforståelser påvirker familiedynamikken, og hvordan morens holdninger gradvis blir mer forståelige. Denne delen av historien belyser også et viktig tema: stigmatisering rundt døvhet og utfordringene dette skaper for foreldre med barn som har slike vansker. Silhuett av en stemme løfter dette perspektivet på en overbevisende måte. Det realistiske innblikket rundt hørselshemming kommer ikke som en overraskelse: Oima har selv en mor som jobber med tegnspråk, og hun har brukt denne erfaringen som research i arbeidet. Resultatet er en ektefølt og empatisk fremstilling av tematikken.
Etter å ha lest bokserien så langt (5 av 7 bind) sitter jeg igjen med en dypere forståelse av hvor viktig empati og kommunikasjon er. Som tidligere spesialpedagog og lærer i skoleverket kan jeg med hånden på hjertet si at dette er en bokserie som burde vært pensum i lærerutdanningen – spesielt som utgangspunkt for diskusjon om hvordan man kan møte og tilrettelegge for elever med hørselshemming.
I motsetning til de tidligere bindene, øker spenningskurven gradvis i det femte bindet. Vennegjengen samles gjennom filmprosjektet til Soyas nye venn, Tomohiro Nagatsuka. Stilmessig er det forfriskende at mangategneren innleder volumet med en Marvel-inspirert stil med tykke linjer og mye skravering – kontrast til hennes vanlige uttrykk. En interessant observasjon er også hvordan Ueno fortsetter å oppsøke vennegjengen, til tross for tidligere ubehagelige episoder med Soya og Shoko – noe hovedpersonen selv kommenterer.
Som en konsekvens av hendelsene i de tidligere bindene blir vi dratt inn i historiens vendepunkt, der Oima imponerer med sin evne til å formidle sterke følelser gjennom uttrykksfulle ansikter og kroppsspråk. De drastiske ansiktsuttrykkene forsterker den anspente stemningen mellom karakterene, og bidrar til å gjøre historien mer realistisk og emosjonelt engasjerende. Dialogen fremstår som troverdig og følelsesladet, særlig når karakterene aktivt bruker skjellsord i pressede situasjoner. Oima bruker hyppig indre monolog, nærbilder og detaljer i blikk og ikke-verbal kommunikasjon for å fremheve karakterenes følelser – og ikke minst som frampek mot historiens høydepunkt.
Med en dramatisk og brå cliffhanger på slutten av bind fem, har Oima bygget opp historien til et emosjonelt klimaks. «Silhuett av en stemme» er en menneskelig og sår fortelling som fortjener å bli lest av lang flere enn bare mangafansen – inkludert lærerstudenter!
Silhuett av en stemme vol. 3-5
Av Yoshitoki Oima
Oversatt av Ellen Haugan
180-190 sider per bok
149 kr. per bok
Outland Forlag
