«Frida i Aquador» er en liten utgivelse med stor betydning. Eventyret er ikke så episk, men som et eventyr i sin pureste form, markerer boka helt ny begynnelse for Norges mest populære serieskaper.
Sist uke kunngjorde Frode Øverli at han (stort sett) skal gi seg med Pondus. Kunngjøringen var retroaktiv, ettersom det ikke har kommet nytt Pondus-materiale i hele år, verken i månedsbladet eller i de nyutkomne juleheftene. Frode Øverli er nå i posisjon til å gjøre som han vil, og det første han ville gjøre, var å lage en oppfølger til «Frida og nesehårene» (2020)
Er det magi og isekai, eller er det drømmer og fantasi? Spiller det noen rolle? Pondus’ datter, tidligere kjent som «Sneipen» er blitt den nye hovedpersonen i Pondus’ univers, eller egentlig et multivers.
«Frida i Aquador» kan leses helt uavhengig av både Pondus og av monsterverdenen som vi ble presentert for i første boka. Frida blir kastet inn i et helt nytt univers, ingen forklaring nødvendig. Plutselig blir hun overrasket av en storm midt ute på det åpne hav, men blir reddet av to unge fiskere. De befinner seg i Aquador, et kystland befolket av ubestemmelige, men gemyttlige vesener, og hun får bo hos familien til fiskergutten Nico.
Men noe plager Frida, og det handler om mer enn bare det at hun befinner seg i en helt fremmed verden. Hun oppfatter rop om hjelp ute på havet, rop som bare hun kan høre. Heldigvis er Nauticus, bestefaren til Nico lege og mystiker, og han har kanskje et svar.
Frode Øverli har lært en del, både om å fortelle for barn og om eventyrfortelling generelt siden «Nesehårene». Språket er fortsatt veldig karakteristisk for ham, med formuleringer som «Når vi snakker om ting som ikke smaker nystekte fiskekaker…» og «Vi skal opp før fiskene fiser», men de er i større grad tilpasset konteksten, og humoren er bedre tilpasset barns tankegang. Samtidig får humoren aldri distrahere for mye fra historien. Han ser også ut til å ha en klarere ide om hvor han vil med historien. Den (og verdenen) har tydelige regler, og en ting leder logisk til en annen.
Mange av endringene er dyder av nødvendighet, ettersom «Aquador» er en ren tegneserie, i motsetning til «Nesehårene», som var en hybrid tegneserie/prosabok. Førstnevnte er også kortere, så historien var nesten nødt til å være mer fokusert. I alle hovedsak blir vi bare kjent med fire karakterer i tillegg til Frida selv, Nico og venninnen Mica, pluss den før nevnte moren og bestefaren. Men Frode lykkes med å gi dem personligheter på den korte plassen han har til rådighet (vel, kanskje ikke moren i samme grad) – Nico er den kjepphøye, men velmenende gutten. Mica er hans jordnære motvekt, og Nauticus er den kloke, gamle mentoren.
Og nettopp Aquadorianerne selv markerer også et skille. Der figurene i Mellomland (igjen fra «Nesehårene») var assorterte burleske monstre ikke ulike de som Frode allerede hadde tegnet flere ganger før i Pondus, er disse skapningene i større grad en egen rase, fremmedartede, men estetisk tiltalende (dvs. søte). De har utseendemessig vage likheter med mummitroll, men Frode har lagt skikkelig arbeid i å gi dem et unikt og ikke minst konsistent design. Dette gjør det lettere å tro på dem som karakterer, og på Aquador som et samfunn
Frode prøver også å få fram nye sider ved Frida selv, i tillegg til å spille videre på de egenskapene hun allerede hadde, som nysgjerrighet, mot, og lojalitet. I en av nøkkelscenene tyr hun f.eks. til «Peter Parker-metoden» med å fleipe for å skjule frykten når hun støter på et krabbemonster
Jeg ser at det rene tegneserieformatet har visse svakheter for Frida, rent narrativt. Historien må ta snarveier for å gå rundt, og verdensbyggingen er en smule overflatisk. Flere ganger mens jeg leste spekulerte jeg på hvorfor Frode ikke laget også denne Frida-boka i blandet format, så historien kunne fått mer plass. Svaret er trolig at han ville jobbe mer med det han er virkelig er god til, nemlig å tegne. Mer enn det, han vil vise fram ukjente sider ved seg selv som tegner. Den verdensbyggingen som ikke blir forstått gjennom teksten blir kompensert for av streken. Aquador er vakker, pittoresk og burlesk, full av underverker og monstre. I den hele tatt virker den fullendt, på det grafiske plan især.
Jeg faller for fristelsen til å lure på om det bor en liten Jim Henson i Frode Øverli. Som kjent begynte Henson også som humorist, mens ettermælet hans ble mye mer allsidig enn som så.
«Frida i Aquador» er en liten utgivelse med stor betydning. Eventyret er kanskje ikke så episk, men som et eventyr i sin pureste form, markerer boka vellykket ny begynnelse for Norges mest populære serieskaper.
Frida i Aquador
Av Frode Øverli
126 sider
339 kr.
TNT/Bonnier
Les også:
Make my night!
