Tegneserieblader blir ikke bedre enn sine biserier, heter det på lederplass i det nye bladet Storefri, og de som har satt sammen bladet burde vite det.

Første nummer kan by på en håndfull med høydepunkter fra hovedserien: En velfortjent lekse i ydmykhet for Sigbjørn, en «title drop»-stripe, og en spesialhistorie om et tema som har fått ny aktualitet igjen (korona). Redaksjonen gjør også noen innledende forsøk på interaksjon med leserne ved å oppfordre dem til å nominere «Månedens Ann-Beate» (dvs. månedens gode lærer) og «Storefri i det fri?» (dvs. månedens stripeobservasjon).

Mest interessant er det likevel å se hva ellers det er blitt plass til. For som det heter i klasserommet, alle skal med! Selv om Marius Henriksen personlig står for tre biserier alene – «Pappa», «Hurtigmat» og «Lærere i andre yrker» – har bladet åtte andre biserier i tillegg

Noen av disse er som ventet; Linn Isabel Eielsen har på kort tid bygget seg opp et godt rykte i bransjen, og det var bare et tidsspørsmål før hennes «L-innsikt» fikk fast plass et sted. Et skarpt og ærlig vidd, kombinert med naturlig innsikt i unge voksnes problemstillinger gjør serien til et prioritert valg.  

Magne Taraldsen får enda en sjanse, etter en dessverre nedlagt Stomperud-satsing og årevis med Kokoloco-gags. Fra før av har han en stripeserie i bladet Rutetid, «Vikingr!». Den nye stripa «Blanca & Timian» er en typisk high concept-serie, nærmere bestemt om et kjærestepar bestående av en idealist og en kyniker.  Det holder til tre sider med romantisk komedie litt på kanten, og serien er umiddelbart bedre enn den blødmebaserte «Vikingr!», men jeg aner en viss fare for mye gjentakelser.

Martin Kellerman er også tilbake, denne gangen med «Speedy» en slapstickserie han har laget sammen med broren Daniel. Temmelig uinteressant, men jeg skjønner jo at Strand nødig vil utelukke Kellerman hvis han kan tilby noe. Og konseptet gjør i alle fall serien mye mer animert enn Rocky endte med å være i sine senere år.

Det øvrig biserieutvalget er av typen «hvordan fant de dette?», uten at det nødvendigvis går ut over kvaliteten. Marius Steine fra «Norske Grønnsaker» produserer et variert utvalg mørke, absurde gags i «Oisann!», og burde ha gode muligheter til å bli en nøkkel-bidragsyter på linje med Linn Isabel Eielsen. Pål Andreas Løyning har forsøkt seg på noen tegneseriekonkurranser, men dette bladet er første eksemplet jeg har greidd å finne på at han er utgitt. Hans «Snerk» er også en romantisk komedie, av det litt mer jordnære slaget i forhold til «Blanca & Timian».

De tre siste har foreløpig ikke lykkes med å sette sitt merke på bladet, og illustrerer faren ved å inkludere for mange gagserier uten fast persongalleri (se igjen Rutetid): «Gudim» av russiske Anton Gudim ser ut til å jobbe med den typen ordløse, absurde poenger som er greit i små doser, men som ikke egentlig overrasker. «Noor» av Noor Hoelsbrekken Eckhoff faller hittil mellom to stoler, med tilløp til mørk og absurd humor som aldri tar helt av, og mangler Marius Steines originalitet og kortfattede treffsikkerhet.

«Humbug» av Håvard Mossige er ingen tegneserie, men en kombinasjon av fotografier med snakkebobler og tekster. Slike går det vel tretten på dusinet av på Twitter? Når denne likevel har fått plass i bladet kan det tyde på at idekassa er tom, men til å være en typisk sosiale media-gagserie skal det innrømmes at «Humbug» holder et ganske høyt nivå.

Bladet avsluttes med en gagforside på bakre innerperm, med instruksen «brett rundt så tror alle at du leser noe glupt». Den gagen gjør Lunch allerede i hvert nummer, og den er ikke morsom nok til at Strands andre humorblader bør begynne å kopiere den så direkte.

Lunch har i det minste en unnskyldning for ikke å trykke gagforsiden på bakre ytterperm, der den burde være – de trenger den siden til betalt reklame. Storefri har ikke den unnskyldningen.

Nå er det ikke sammenlikning med bladet Lunch som er mest nærliggende, men med før nevnte Rutetid. Jeg ønsker ikke å forringe verken Storefri eller Rutetid, som begge to er serier jeg humrer av, men de er ikke serier som noe blad brister eller bærer med. Den viktigste grunnen til at jeg ønsker å lese disse bladene er den rene mengden med biserier, og det vinduet som de gir til hva som rører seg innen, unnskyld ordvalget, b-sjiktet av norsk tegneseriehumor. Heller et ujevnt, men stort og variert utvalg, enn halve bladet fullt av repriser på hovedserien.

Storefri # 1 skoleåret 22/23
Av Marius Henriksen + diverse
60 sider
Kr. 69.90
Strand Forlag

Les også:
Intervju med Marius Henriksen i samband med lanseringen av Storefri i eget blad