På tide å gjøre det jeg liker

Linn Isabel Eielsen blir regnet som en av de potensielle nye «stjernene» i norsk tegneseriemiljø, men kom nesten ikke inn på noe grafisk studium. Serienett har snakket med serieskaperen om veien videre.  

Du var gjest på to ulike tegneseriefestivaler på rad i høst. Raptus er velkjent, mens I-CAN (International Comics and Animation festival of Norway) er helt ny. Hva er ditt inntrykk av denne festivalen?

Det er veldig friskt at de prøver å lage nye arrangementer og festivaltradisjoner for tegneserier her i mitt nærområde. Jeg kommer fra Haugesund.

Linn Isabel på I-CAN

På din første opptreden under I-CAN framførte du visemusikk. Du kan jo litt av hvert, men hva får du mest respons på?

Mest for tegneserier, siden det er hva jeg er mest aktiv med på sosiale medier. Jeg liker jo musikk, og gikk musikklinja på videregående. I september kom jeg også ut med en EP, «Skrubbsår» som jeg har tegnet cover til selv. 

Og det er nesten bare småtterier, for du har jo tidligere laget tre musikaler…?

Ja, jeg har laget originalmusikk, skrevet manus og tegnet plakat til min tredje musikal nå, et bestillingsverk for Haugesundscenen. Den er ferdig og sendt inn. En venninne har sunget på opptakene, som referanse.

(Stykket heter «Julenissens Arv» og blir satt opp på Bleikemyr Bydelshus 6, og 7. desember)

Linn illustrerer etableringsproblemene i Oslo

Du har dette semesteret kommet inn på studiet Fagskolen Kristiania, illustrasjon, i Oslo. Men som du røpte i «L-Innsikt» så kom du først ikke inn på noe innen kunst og tegning. Hva var det som skjedde?

Også de avslo meg først, men så ringte jeg hundre ganger, før de tok meg inn til slutt. Da jeg fikk avslagsbrev ringte jeg og spurte hvorfor. Jeg fikk høre at det manglet noen kodegreier på noe av det jeg hadde sendt inn. For meg var det en eksistensiell krise, for jeg hadde gode nok karakterer til å komme inn på andre studier. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt godt av å gjøre mer jeg ikke har lyst til, etter å ha gjort så mye av det på ungdomsskolen og videregående. Nå ville jeg gjøre noe jeg liker.  

Men du fikk jo gå musikklinjen?

Ja, men på videregående linjer er det ofte slik at en behandler fagfeltene som noe som har vært. De behandlet ikke musikk som noe som fortsatt er i utvikling, noe som en kan eksperimentere med og leke seg med. Vi lærte musikkhistorie og klassisk repertoar. Og det gjorde gleden med studiet litt mindre. Skeisvang vgd., som jeg gikk på, er en veldig bra skole. Det er bare læreplanene som er rare til tider. 

Da Dagbladet kuttet ut den daglige tegneseriesiden i høst, viste Linn sitt engasjement.

Din aller første tegneseriefestival – rett nok bare som besøkende, denne gangen – var OCX i år. Og nå skal du bo i Oslo, i alle fall en stund. Har du fått noen føling med miljøet der?

Jeg har vært på en del boklanseringer og andre tegneseriearrangementer, og synes det er veldig kult at serieskapere møter opp på hverandre sine ting.  Jeg oppfatter tegneserieskapere som en inkluderende gruppe mennesker.

Du skriver i L-Innsikt at du tror både du og serien er på vei inn i en ny tid. Til nå har vennene dine i Haugesund spilt en viktig rolle som bifigurer. På slutten av albumet nevner du hva de har begynt å gjøre nå. I hvilken grad tror du at innholdet i serien vil endre seg når du får en ny bekjentskapskrets?

Veldig vanskelig å forutse, men jeg tenker mye på det. Selv om jeg i det siste har jeg fokusert mer på det politiske og diverse andre ting. Jeg har jo fortsatt venninnen min Kristine som seriefigur, hun bor i samme by som meg. Men det blir sannsynligvis nye karakterer ettersom jeg blir kjent med nye folk. Jeg må bare forvisse meg om at jeg fortsetter å like dem lenge.

En nye epoke har begynt for Linn Isabel Eielsen, på godt og vondt

Men fram til nå, hva slags ordning har du hatt med vennene dine?

Det har vært viktig for meg å være så respektabel som mulig, sende dem ideen før jeg tegner den, og deretter sende dem det ferdige resultatet for å få det godkjent. Jeg vil aldri poste noe som de ikke har sagt ja til. I likhet med meg driver de med ting som gjør dem til relativt offentlige personer, folk i lokalmiljøet vet hvem de er.

Les også:
Anmeldelse av Identiteit-albumet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.