Med cinematisk stilsikkerhet avrunder Aleksander Kirkwood Brown og Luis Guaragna sagaen om Underbyen med tredje bind, «Myrdronningen»
Da «Underbyen» startet opp i 2022, syntes jeg egentlig at argentinske Guaragna hadde en litt for kontinental og semi-realistisk strek til å tegne en nytolking av norske sagn -og eventyrtradisjoner.
Siden den tid har jeg selv begynt å lage en tegneserie basert på norske sagn -og eventyrtradisjoner sammen med en søramerikansk tegner, så jeg skal nok passe meg for å kritisere Browns tegnervalg for mye. Det var snakk om tilvenning, men mer enn det, om å se lenger enn til sin egen krokete trollkjerringnese i stubben. Selv om hulderfolket er i sentrum, er «loreanerne» i Underbyen et mangfoldig samfunn, og den internasjonale smaken som Guaragna hele tiden har tilført konseptet, er blitt mer og mer besnærende. Veien fra Theodor Kittelsen til Jim Henson kan være kort.
Utgangspunktet er likevel urnorsk, med røtter ikke bare i folketroen, men også vikingtiden. Den titulære Myrdronningen som ble bebudet allerede i forrige bind, har en bakgrunnshistorie som går tilbake til Eirik Blodøks’ kone, Gunnhild Kongemor. En slik vekt på research er forbilledlig særlig når det ender med å gi uanstrengt mening i seriens egen kontekst. Myrdronningen (karakteren og boka) er selvsagt fri fantasi sammenliknet med Strands nye storsatsing «Hardråde», men kan vi se begynnelsen på en bølge av tegneserier med vikingtida som grunnlag? Browns interesse er for Gunnhild i alle fall ikke rent sporadisk; hun er hovedpersonen i hans neste tegneserieprosjekt, som han skal lage sammen med Andreas Iversen.
Forresten er dette andre gangen i år at følger Guaragna i mål med en barne- og ungdomsserie som han har laget sammen med en norsk forfatter. Den første var «Atmosfærebarna» sammen med Nicolas Houm nå i vår. Den gangen var jeg fornøyd med konklusjonen, men etterlyste mer plass til historien. Denne har mer plass, og føles hele veien mer gjennomført, noe jeg tilskriver Browns evne til å tenke cinematisk (han skriver også filmmanus, som kjent). «Myrdronningen» er en handlingsmettet finale som leder til en reell endring i status quo. De få hovedpersonene har alle roller med reell betydning, inkludert Peters venn Omar, hvis medvirkning som går utover bare å være «den fargete bestevennen».
Luis Guaragna er en produktiv tegner, og får det meste til å fantastisk ut om du gir ham nok tid. Men i «Myrdronningen» har han det samme problemet som vanlig, nemlig at streken hans ikke er helt konsistent. På sitt beste er den utrolig grundig og forseggjort, men tidvis er den skisseaktig. Linjene blir tjukke og rufsete når han går hastig over et motiv. Selv når han tegner folkloristiske vesener, som i en scene fra gatene i Underbyen, kan det noen ganger se ut som han bare sveiper over den. Aller best er han på nærbilder, framfor alt på ansikter, og på scener med surrealistiske tilløp. Han gjør seg også ekstra flid med motiver som han vet er viktige f.eks. de to innledende scenene. Disse har en spesiell betydning både i fortellingens kontekst, og som bokas førsteinntrykk. Mannens erfaring med fotballserier kommer også godt med et par steder.
«Serienett gleder seg til avsluttingen på Underbyen-trilogien», står det inne på smussomslaget. Det er en parafrasering av konklusjonen i den forrige anmeldelsen, som for øvrig ikke var min. Men nå som jeg har lest alt sammen, synes jeg den var noe å glede seg til? Underbyen er i alle fall et vellykket fullendt, moderne eventyr fundert i norsk kultur, med litt internasjonal kulør, og mye Hollywood. Jeg tror ikke Aleksander Kirkwood Brown er så ambisiøs at han ønsker å selge inn alle historiene sine som filmpitcher, men i så fall hadde «Underbyen» vært en av de bedre pitchene.
Underbyen 3 – Myrdronningen
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av Luis Guaragna
136 sider
299 kr.
Cappelen Damm
Les også:
Anmeldelse av bind 1, «Bergtatt»
Anmeldelse av bind 2, «Nøkkelen»
