Coveravsløring: Oppfinneren

Serienett gir deg den aller første kikken på omslaget til første bind av Lars Henrik Eriksens «Oppfinneren»

Lars Henrik Eriksen kom på tredjeplass i Egmonts tegneseriekonkurranse 2019 (delt med Helen Kaldheim), og serien «Oppfinneren» var ment å debutere høsten 2020, men endte altså med å bli utsatt et år. Dette blir den femte nye norske sjanger-fortsettelsesserien fra Egmont siden (og medregnet) Nordlys. De andre er Ragnarok, Dragens Øye, og Arkin. Den sjette, dersom det skulle komme en fortsettelse av SideQuest. Oppfinneren skiller seg ut fra disse ved at den ser mer ut som science fiction enn fantasy.

Ambisjonen er for øvrig ikke noe mindre enn for de andre titlene; det er planlagt mellom sju og ti bøker i serien.

Som vanlig er dette ment å være en «blind» analyse basert på coveret alene:

Ved første øyekast forsterkes inntrykket av at dette er mer science fiction enn fantasy. Vi har en hovedperson, den antatte «Oppfinneren» (navn ikke oppgitt), en gutt/ung mann hvis øyne formelig lyser om kapp med kolben han holder i, antakelig i entusiasme over å ha gjort en stor oppdagelse (eller i alle fall være på sporet av en). Selve kolben har fått en framskutt plass, og den antatte betydningen blir ytterligere forsterket av at den lyner og/eller gnistrer. Lyn og gnister er vanlige kjennetegn på historier om fantastisk vitenskap, og det kan umulig være en tilfeldighet at samme mønsteret går igjen på oppfinnerens skjorte. Kolben er merket med noe som likner et omega-symbol, og det henspiller trolig på tittelen «Jakten på Evighetsmaskinen»

Oppfinneren har ellers det typiske kjennetegnet på slike karakterer at klesdrakten hans er mer praktisk enn stilig (bukseseler!) og framfor alt har han det mest essensielle kjennetegnet på en fantastisk oppfinner: Han går med vernebriller.

I tillegg kan det se ut til at han sitter i rullestol, som en ung versjon av «handicappet geni»-arketypen. Hvis det er tilfelle, står han (ufrivillig ordspill) også for en representasjon som hittil har manglet i disse nye bokseriene.

Bak og ved siden av seg har han to figurer som jeg vil tro er hjelperne hans (sidekicks): Ei jente på omtrent samme alder (kjønnsbalanse), og en slags robothjelper (en hevdvunnen tradisjon siden Petter Smarts tidlige dager). Robothjelperen skiller seg litt ut fra de mest typiske representantene for denne arketypen ved at han ikke har noen form for synlig torso, men bare et hode med opptil flere Dr. Octopus-fangearmer på. Jenta har av en eller annen grunn et slags skilpaddeskall på ryggen; folk med bedre greie på spill eller anime har muligens teorier om hvorfor hun er iført noe slikt.

I det fjerne, men neppe noe mindre betydningsfullt for det, skimter vi hovedpersonens «lab» i et gårdshus med en vindmøllegenerator. Beliggenheten øverst på en smal bakketopp tyder på en isolert beliggenhet, som typisk for arbeidsmiljøet til en fantastisk oppfinner. Ikke bare er lokalet isolert på en smal bakketopp, men virker også å være plassert langt ute på havgapet.

Videre domineres bakgrunnen av ikke mindre enn tre naturelementer, hav, himmel og jord. Alle formidler en «elektrisk» atmosfære via en usedvanlig stjerneklar kveldshimmel som er reflektert ikke bare i havet, men også i gresset. Her er vi (etter alt å dømme) langt fra sivilisasjonen, og i naturkreftenes vold.

Selve tegnestilen ser ut til å være typisk vestlig manga, med tynne streker, lette farger og ingen overdrevne eller karikerte kropps- og ansiktstrekk. Den kan minne litt om Nordlys, men uten å direkte kopiere Malin Falch.

KONKLUSJON: «Oppfinneren» blir en modernisert og ungdommelig versjon av den klassiske «fantastisk vitenskap»-subsjangeren. Serien kommer til å bruke, og muligens subvertere flere av de mest typiske tropene som er tilknyttet denne.

«Oppfinneren: Jakten på Evighetsmaskinen» blir sluppet i september.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.