Første bind av Odin Helgheims vikingepos «Ragnarok» er som skapt for dagens norske tegneserie –og bokhandeltrender
Norske barn har fått en ny potensiell helteskikkelse i vikinggutten Ubbe Gunnhildsson. Fra en forholdsvis privilegert posisjon som høvdingssønn i et egalitært vikingsamfunn, gjennomgår han en ilddåp som viking og kriger den kvelden da Fenrisulven overfaller landsbyen hans. Hendelsen er et varsel om…ja du leste vel tittelen på serien.
Tre tema går norske fortellere, og det norske publikum, aldri lei av: Andre verdenskrig, den norske eventyr- og sagnskatten, og vikingtiden. Norrøn mytologi var tema i to større norske medieproduksjoner så nylig som i vinter. Den første av disse het til og med «Ragnarok», den også.
Begge disse forsøkte å modernisere mytologien, så egentlig var det god timing av debuterende serieskaper Odin Helgheim at han gikk tilbake til vikingtiden med sitt epos. Nå føles serien hans litt forfriskende, sånn sett.
Jeg vil ellers prøve ikke sammenlikne denne serien formye med Nordlys, selv om det er tydelige likheter i format, ambisjon, og familieappell. Den mest vesentlige grafiske forskjellen er at Odin Helgheim er selvlært, og det synes. Figurene hans har fortsatt tendenser til den stivheten og anatomiske ujevnheten som typisk kjennetegner en aspirerende serieskaper med en semi-realistisk strek. Kraftfulle røde og blå fargekombinasjoner, en alltid nærværende norrøn estetikk og semiotikk, og bruken av manga-øyne som personlighetsmalende trekk, redder en del av inntrykket. Man kan også argumentere for at den mer upolerte streken passer godt til tema. Men i alle fall ett sted mener jeg at tegneren bommer fullstendig: Ubbes øyne på side 70 er så karikerte i sin nærmest parodiske manga-stil at de helt ødelegger stemning og patos i det som er ment å være et gripende øyeblikk.
Ofte er det slik at tegnetalent som er i ferd med å utvikle en strek, sliter aller mest med oversiktsbildene, men i Odin Helgheims tilfelle er det disse han er best på. Den innledende dobbeltsidige framstillingen av ragnarok er utsøkt i sin infernalske gru, mens det første oversiktsbildet av Ubbes landsby rommer et rikt utvalg av detaljer og stemninger.
Historien er mye oppbygging, men Odin unngår en elementær seriestartfeil ved at han bruker like mye plass på det foregående dramaet. Han bruker også mye humor i eksposisjonen av det videre plottet. Mest prisverdig er likevel hvordan serieskaperen trekker den researchen han tydeligvis har gjort på vikingtida naturlig inn i selve historien. På den måten lykkes han også med å introdusere flere sterke kvinneskikkelser uten at det fortoner seg som for anakronistisk. Heldigvis er kvinneskikkelsene heller ikke for idealiserte. Tross i sitt selvsikre ytre sliter stavmesterlærlingen Thyra med vissheten om egen utilstrekkelighet og manglende erfaring. I dette er det mye godt karaktermateriale, både i samhandlingen med hennes mestere, og med Ubbe, som selv plages av frykten for utilstrekkelighet.
Det er lett å se hvorfor Egmont ville satse på Ragnarok. Serien har en manga-estetikk som mange yngre lesere vil kjenne seg igjen i. Den har en lettfattelig og spennende historie som bærer i seg lovnader om at den kan bli mer raffinert, og definitivt enda mer episk, etter hvert. Og ikke minst spiller den på de nasjonalromantiske strengene. Selvsagt ikke på alle sammen samtidig, slik som «Nordlys», men til gjengjeld går serien helhjertet inn for det ene nasjonalromantiske aspektet den behandler. Med «Ragnarok» har Odin Helgheim skapt en nærmest perfekt vikingtidfantasi på folkelesingsnivå.
Ragnarok 1 – Fenrisulven
Av Odin Helgheim
Etterord av forfatteren
140 sider
249 kr.
Egmont
Les også
Intervju med Odin Helgheim
Coveravsløring – Ragnarok: Fenrisulven
