Lager serie om vårt felles traume

En hektisk innspurt har sørget for at Nora Dåsnes er i mål med sin andre tegneserieroman «Ubesvart Anrop» i tide til tiårsmarkeringen for 22. juli.

Serieskaperen som ble hyllet for debuten «Ti Kniver i Hjertet» i fjor er aktuell med en ny ungdomsbok om samfunnet etter 22. juli 2011, sett fra ståstedet til de gymnasklare skole-elevene Rebekka og Fariba.

Forlaget beskriver den som «en grafisk roman om å være ungdom i tiden etter 22. juli. Det er en fortelling om å lete etter mening i møte med det meningsløse, om utenforskap, sorg og angst. Om hvor vanskelig det kan være å nå ut til hverandre, og hvor viktig det er når vi får det til.»

Aller først, la meg få gratulere deg med Bokhandelens barne -og ungdomsstipend. Og Kulturdepartementets tegneseriepris. Og Pondus-prisen (delt). Føler du at alle disse utmerkelsene har lagt press på deg i arbeidet med «Ubesvart Anrop»?

Da de kom hadde jeg jobba med boka i et halvt år, så jeg var glad for at jeg hadde et prosjekt. Det har vært kjempegøy og med de prisene, men det hadde nok vært litt skummelt hvis jeg ikke visste hva jeg skulle holde på med. Og det er jo alltid litt skummelt å følge opp noe som har gått bra. Men det er også litt deilig at det ikke er snakk om en direkte oppfølger.

«Ubesvart Anrop» er på nærmere 300 sider. De fleste norske serieskapere ville finne det vanskelig å tegne så mange sider på et år. Når begynte du, og h va slags arbeidsrytme har du hatt?

Jeg begynte såvidt å jobbe på denne boka mens «10 Kniver» var i korrekturfasen. Det var en ganske lang researchprosess gjennom sommeren i fjor, deretter manusarbeid på høsten, og så har jeg tegna veldig, veldig mye i vår. Jeg hadde jo et lite håp om at jeg skulle klare å gjøre den kortere, for jeg visste jo at det ville bli en rigid deadline. Man vil jo gjerne at boka skal komme ut mens folk er åpne for å snakke om 22. juli. Jeg hadde en ganske jevn arbeidsflyt frem til tegneprosessen, og så var det bare veldig, veldig mye jobb de siste månedene.

Hva fikk det til å lage en tegneserieroman om 22. juli, og hvorfor akkurat denne vinklingen?

Det var jo noe som jeg hadde snakket med redaktørene på Aschehoug om. I utgangspunktet så hadde de egentlig tenkt å lage et sakprosaprosjekt for ungdom. Så jeg begynte å gjøre research på det stoffet. Men fiksjonen kom en måte mest naturlig for meg, Man må jo vinkle det på en eller annen måte, smale det inn. Da var det at hovedpersonen Rebekka dukket opp, og jeg tenkte at da prøver jeg å skrive hennes historie og ser hvordan det går. Og det fløt så mye bedre, så jeg tenkte at da bare fortsetter jeg sånn.

«10 Kniver i Hjertet» hadde en blanding av tegneserie og prosatekst, riktignok håndskrevet tekst. Hvorfor valgte du et «renere» tegneserieformat denne gangen?

Litt for å utfordre meg selv, for å se om jeg kunne kommunisere hva hovedpersonen går gjennom og tenker uten å bruke dagbokgrepet, men også fordi jeg fikk en litt videre vinkel, at det ikke ble en så tett jeg-personfortelling. Jeg tenker det passet når det var snakk om en historie som på en måte handler mer om oss som samfunn på den tiden, og litt mindre om den enkeltpersonen.

Var det vanskelig å unngå å vinkle det for mye politisk?

Jeg har jo en karakter i historien som melder seg inn i AUF. Så det blir vanskelig å ikke ta opp det aspektet, fordi det var noe vi snakket veldig mye om etterkant, og snakker mye om nå. Men jeg har prøvd å åpne opp for at man kan tenke selv, og ikke legge inn alt for mye av det jeg selv kanskje tenker.

Ligger det noen personlige erfaringer i bunn?

Det handler jo mye om opplevelsen av å starte på videregående den samme høsten (2011), for det gjorde jeg i, likhet med karakterene i boka.  Så da har jeg jo og også snakket veldig mye med klassekameratene mine fra den tiden om de forskjellige opplevelsene vi hadde av skolestarten, og også det å generelt være elev på videregående, og å være på den alderen. Men jeg reagerte nok ikke helt som hovedpersonen i boka. Hun ender opp med å gå inn i stoffet og blir veldig, veldig opptatt av å prøve å finne ut hva det var som skjedde mens jeg vegret meg noe mer for å det, orka ikke tenke på det, for jeg syntes det var så fælt.

Hva er budskapet i boka, om noe?

Jeg tror det er jo vanskelig å si noe veldig konkret om den hendelsen, men det hovedpersonen prøver å finne ut, er jo hvordan man skal gå videre og leve livet da med alle hverdagsstresset. Med tingene som skjer når du er ungdom selv, etter at du har opplevd en nasjonal katastrofe, Selv om man ikke blir direkte påvirket så kan det være vanskelig å gå tilbake til det som er, til alle de små men likevel viktige tingene som man skal leve gjennom i livet.


(Oppdatert 30/6-21. Rekkefølgen på spørsmålene er endret noe for flytens skyld)

Les også:
Anmeldelse av «Ubesvart anrop»
Intervju med Nora Dåsnes om «Ti kniver i hjertet»
Anmeldelse av «Ti kniver i hjertet»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.