Konseptet til tross, Alene-serien føles sjelden som den virkelig prøver på å illustrere hvordan barn tenker annerledes fra voksne. «Maskinen som gjør levende igjen» er et viktig unntak.
Jeg trodde at denne anmeldelsen skulle bli nødt til å inneholde en ganske stor spoiler, men til alt hell lar «Maskinen» seg oppsummere uten å komme inn på den betydningsfulle hendelsen fra slutten forrige bind, «Før Midnattsbarnet». Vi har nå begynt på del 3 av sagaen, og status er at de «opprinnelige fem» – Dodji, Lea, Camilla, Ivan og Tommy – er separert og hver har sine egne problemer av svært forskjellig art. Noen av dem kommer vi bare så vidt inn på i dette albumet, andre blir behandlet mer eller mindre i detalj.
Igjen kan vi snakke om en overgangshistorie med flere mindre bihandlinger som peker mot mulige viktige klimaks senere, men hovedhistorien er Tommys.
De fleste i Alene-serien ser ut til å være tidlig eller i midten av tenårene, og selv om vi også ser mindre barn, er det sjelden historien fokuserer på dem. Muligens fordi det er vanskeligere å sette seg inn i hvordan de tenker.
Men hvis alle barna er døde, og befinner seg i en Limbustilstand uten å bli eldre – Vil de små barna noen gang modnes mentalt til de er kommet på tenåringenes nivå? Tommy er en outsider i sin vennegruppe fordi han har en lavere utviklet modenhet og situasjonsbevissthet enn resten. Resultatet er han han til dels framstår som en, for å bruke rene ord, irriterende drittunge for de større barna, kanskje også for leserne. Selv om serien flere ganger har latt ham vise dypere sider av seg selv, har han hatt lite høve til å personlig vekst. Før nå.
Når historien begynner søker Tommy og Knivenes Mester (som Tommy kaller «Dægger’n») tilflukt i en hangar som viser seg å huse en forlatt leketøysfestival. Det perfekte stedet for Tommy til å vingle mellom ønsket om å oppføre seg som et barn, og ønsket om å være ansvarlig. Knivenes Mester, har det alltid blitt antydet, er enten psykisk utviklingshemmet eller sterkt autistisk. Og om dette er begreper som Tommy neppe har særlig kjennskap til, forstår han at følgesvennens tilstand legger et ekstra ansvar på ham selv.
Men fordi Tommy fortsatt er et lite og forvirret barn med en overaktiv fantasi, har han sine egne ideer om hva som er ansvarlig oppførsel. Han søker etter løsninger basert på hva han har sett i filmer, julespesialer o.l. (juletemaet er helt sentralt i en av planene hans). Under omstendighetene er det en slags merkelig logikk i det. Når man befinner seg i en åpenbart overnaturlig situasjon, er det ikke da nærliggende å lete etter overnaturlige forklaringer?
I alle fall er det med på å underbygge poenget at Anton, i en sekvens midtveis i boka, er utnevnt til en slags metafysisk forsker for de Første Familiene, basert på en fantasifull teori som han la fram i «Arenaen».
Og til slutt setter Tommy ut i livet en teori som faktisk kan vise seg å passe inn i seriens univers.
Dette er det lett brilliante med «Maskinen som gjør levende igjen». Boka velger å fokusere på hvordan et lite barn tenker når dette begynner å passe inn i helheten. En episode som ellers kunne vært redusert hovedsakelig til en serie med ledetråder blir dermed opphøyd til en fullgod historie.
Alene 10 – Maskinen som gjør levende igjen
Skrevet av Fabien Vehlmann, tegnet av Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
52 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag
Les om de andre bindene i serien:
1. Forsvinningen
2. Knivenes Mester
3. Haiklanen
4. De Røde Vardene
5. I Hjertet Av Malstrømmen + Filmen
(5) I Hjertet Av Malstrømmen SPOILER!
6. Den Fjerde Dimensjonen Og En Halv
7. Underlandet
8. Arenaen
9. Før Midnattsbarnet
