Kirurgen kommer ved solnedgang

En enkelt, men originalt makaber idé er det bærende elementet i ellevte bind av Alene, ”Nattens naglere”.

Uten å jukse ved å kikke på de belgiske originalsidene vil jeg anta at i denne tredje delen av Alene-sagaen kommer hver bok til å fokusere på en av de fem vennene som for tida er atskilt. I forrige bok var det Tommy, denne gangen er det Ivan.

Når vi møter Ivan, gjemmer han seg i en idyllisk fiskerlandsby, der han i ensomheten har begynt å snakke med seg selv, og spekulerer på hvordan han skal komme seg videre. Men behovet for å handle blir likevel først tydelig for ham da han får et uventet besøk fra Camilla. I bind ni ble det avslørt at Camilla er det mystiske «midnattsbarnet», og nå blir dette for først gang relevant for handlingens gang. Hun er kommet for å advare Ivan om at en av vennene hans, under identiteten «Lappeskredderen» vil komme for å ta ham med til Underlandet «litt etter litt, natt etter natt».

Denne kryptiske meldingen viser seg å være ment mer bokstavelig enn Ivan kunne forutse. Noen av Alene-bøkene er først og fremst definert av en idé, og «Nattens naglere» (oversetteren fikk et snasent bokstavrim ut av tittelen, noe som mangler på fransk) er et perfekt eksempel på dette:

Nattens naglere er en gruppe med zombier (i alle fall er det ordet som Ivan bruker for å beskrive dem ) anført av Lappeskredderen, antrukket noe kreativt i et kostyme som kunne gjort ham ikonisk dersom han var i en skrekkfilm: En mørk, fotsid frakk fra 1700-tallet med rødt halstørkle, svarte skinnhansker, hvite gamasjer og en hvit hette over ansiktet. Grunnen til at hjelperne hans kalles «naglere» er at de spikrer Ivan fast til et bord før Lappeskredderen bedøver ham og fjerner den venstre armen hans med noe som – i mangel på et bedre ord – kan kalles magisk kirurgi.

For ekstra effekt tar de ikke armen med seg, i stedet blir den neste morgen fløyet vekk av måker, som tilsynelatende med vilje venter til Ivan har sett hva det er som skjer. Denne bisarre, makabre opplevelsen tvinger Ivan til å handle, med litt hjelp fra en engstelig gutt som hele tida har bodd i byen..

Jeg kunne ha kalt «Nattens naglere» for seriens mest perfekte eksempel på svart komedie, om ikke det komiske aspektet hadde vært så underspilt, og situasjonens alvor hadde vært så vektig. Flere av Ivans venner har det ikke stort bedre enn ham, noe vi også får vi korte innblikk i. Også alvoret i Antons status som «hoff-teoretiker» for Neosalem (som begynte som en over gjennomsnittlig smart vits i «Arenaen») blir ytterligere forsterket. Men en original ide, sammen med et noe aparte karakterdesign (som er en ting denne serien stadig oftere utmerker seg på) bærer historien.