En hyllest til ost

En gjenkjennbar historie om et kjent eventyr. Likevel er Therese G Eides eventyrbok full av overraskelser. Noen ganger trengs det tre Askeladder og en askepott for å modernisere Norge.

Da jeg først fikk «Askeladdene som kappåt med trollet» i hus la jeg den fra meg på kjøkkenøya. Men senere, da jeg skulle ta den med meg til godstolen for å lese, var den vekk. Etter en runde i huset dukket den opp i vinduskarmen til sønnen min. Han bare måtte lese litt i den sa han. Og jeg måtte love på tro og ære å levere den raskt tilbake hvis jeg skulle lese den først. Så allerede her kan vi slå fast at omslaget og tegningene har en tiltrekkende effekt. Den appellerer til meg som allerede kjenner til Therese G. Eide og er begeistret for hennes strek, men samtidig er det noe som trigger nysgjerrigheten til 8-åringen. Coveret har klart å omfavne både det tradisjonsrike og klassiske eventyrpreget, samtidig som det fremstår lekent og litt rampete. Sistnevnte hjelpes av at de tegnede barna prøver å mate trollet med pølse og pizza. Trollet ser litt bekymret ut.

Boka handler om en mamma som skal lese en nattahistorie for sine tre sønner og en niese. Hun velger å lese et eventyr i håp om at dette skal være raskt overstått og hun kan spise «voksenmiddag» med mannen sin så fort som mulig. Barna gjennomskuer planen og gjør det de kan for å hale ut historien ved å komme med egne innspill underveis. Når fortellingen er ferdig er det lite som minner om det originale utgangspunktet. Hvis noen skulle være i tvil om hvordan eventyret om «Askeladden som kappåt med trollet» egentlig skal være, kan dette leses i sin helhet på en av de tidlige sidene i boka. Som mamma selv finner jeg situasjonen beskrevet veldig troverdig, noe som gjør at jeg trekker på smilebåndet opptil flere ganger. Og jeg kjenner stor sympati med mammaen i fortellingen.

For alle som har et forhold til «Hjemmefronten» fra tidligere er både streken og karakterene kjente. Det er noe litt enkelt over tegningene, men dette tydeliggjør bare bokens lekenhet. Illustrasjonene veksler mellom fargerike bilder fra eventyret, mens fargetonene er blågrå når vi ser gjengen som har lesestund. Dermed er det lett å henge med i fortellingen på tross av mye hopping inn og ut av historien.

Eventyr er en folkekjær sjanger som kan være utfordrende å endre for mye på uten at noen kommer med innvendinger. Historisk sett fortalte og gjenfortalte vi eventyrene muntlig en gang i tiden og da endret de seg litt etter litt. Dette gjør forfatteren selv et poeng ut av. Ut ifra egen erfaring antar jeg også at vi leser mindre eventyr for barna enn hva som ble gjort da jeg selv var barn. Det kan derfor være fint med bøker som denne som gir oss muligheten til å gjenoppdage eventyrene sammen med den oppvoksende generasjonen. Jeg liker godt hvordan boka gir rom for fantasien og at alle de fire barna får med litt av sine forslag inn i fortellingen. På denne måten oppstår et av de kuleste trollene jeg noen gang har hørt om! Det er til og med rom i historien til å drømme litt om ost.

Ettersom bokens målgruppe primært er mellom 5 og 8 år ifølge forlaget antar jeg at den vil bli brukt mest som høytlesningsbok. Personlig er jeg litt skeptisk til tegneserieformatet som høytlesning da det gir litt mindre flyt i teksten. Det kan også føre til et sterkere ønske om bruk av stemmer ved lesing, noe som også blir etterspurt av barna i boka. For mange kan dette bli en krevende øvelse, meg selv inkludert. Likevel syns jeg det er såpass mye god humor og fantasi mellom disse to permene at det langt på vei er verdt «jobben» og jeg tipper det blir en veldig hyggelig lesestund for alle involverte. Helhetlig vil jeg si at «Askeladdene» har vært et vellykket prosjekt.

Min sønn kunne konkludere med at boka var veldig morsom og han likte spesielt godt at barna prøvde å få historien til å vare lenge.