En torn i Putins øye

«De russiske notabøkene» er en unik blanding av tegneseriekunst og journalistikk. Anna Politkovskaja var tidlig ute å advare mot Putin. Hun døde heldigvis ikke forgjeves.

Interessen for kritiske kilder i Putins Russland er betydelig i forbindelse med Ukraina-krigen. Anna Politkovskaja (1958-2006) har blitt en slags martyr for fri og kritisk journalistikk i Russland. Og det er helt fortjent – ikke bare var hun modig og selvoppofrende – hun klarte også å nå ut til store masser med sine reportasjer, både i og utenfor hjemlandet Likvideringen av gravejournalisten 7. oktober 2006 er fremdeles en merkedato. Selv om det har gått 17 år siden hun ble drept. er hun høyaktuell, ikke minst etter at Putin offisielt innstiftet seg som diktator i 2020 og endret lovverket slik at han skulle kunne sitte med makten til 2036.


Blod i oppgangspartiet
De russiske notatbøkene er noe så uvanlig som en tegnet reportasje. Den italienske tegneserieskaperen Igort (f. 1958) har blandet journalistikk og stripe-kunst på en fascinerende måte i sine bøker. Han har både besøkt Japan og store deler av det tidligere Sovjetunionen. I fjor ga han ut «De ukrainske notatbøker» på Pax Forlag, noe som gjør denne til andre del i duologi.

Anna Politkovskaja ble en kjent kritiskjournalist i forbindelse med Tsjetsjenia-krigen, Russland krig mot dette lille muslimske fjellandet fikk begrenset omtale i vesten, ettersom det ligger et stykke fra Europa. Men også denne krigen var brutal og kontroversiell iblant en del russere. «Livet mitt? Jeg tror at Tsjetsjenia, alt som har skjedd, alt jeg har sett, har gjort meg til et klokere … et bedre menneske.» siteres hun på i forordet, hvorpå det følger ensides-tegning av en Makarov IZH med lyddemper. Dette var pistolen som ble brukt til å drepe henne i oppgangen til leiligheten hennes. I prologen forteller jeg-personen at han oppsøkte hennes leilighet i Moskva i 2009.

Jeg liker måten Igort gjenskaper mordet på henne, og også viser hvordan inngangspartiet ser ut tre år etterpå, med bl.a. juledekorasjoner som dekker over bloddråpene på veggen. Innimellom er det dryss av hennes regime-kritiske artikler i Novaja Gazeta, hvor hun også setter merkelappen «demokratur» på Putins styre, altså en blanding av diktatur og demokrati. Med andre ord var hun tidlig ute med å se den tidligere KGB-agentens sanne despotiske natur. (Jeg har selv intervjuet en russisk Spetznaz-soldat som deltok i Tsjetsjenia-krigen og i ettertid var traumatisert. Hans mange opplevelser av vold mot uskyldige sivile sammenfaller godt med Politkovskajas egne reportasjer). Galina Ackerman, som var Anna Politkovskajas venninne, og oversatte bøkene hennes til fransk, blir intervjuet av Igort i Paris, og forteller mindre kjente historier om den avdøde journalisten. Muligens kan det føles litt oppstykket at disse tekstpassasjene flettes inn i historien og bryter av seriestripene, men grepet fungerer bra, og et sentralt poeng med denne boken er jo nettopp å hylle hennes kritiske penn.


Fremragende bruk av farger
I fremstillingen av Moskva 2009 har Igort brukt noe alternativ fargelegging for å vise Moskva om vinteren – her er utstrakt bruk av rosa, lyse og lette farger. Tulipanene som ble lagt utenfor Annas boligblokk like etter hennes bortgang, er nydelig utført i sterke rødfarger. Å vise regimets bruk av makt mot individer er essensielt for denne historien. Torturen mot «Musa» er gjengitt i mer diffuse skisser, det er fornuftig løst, uten at det tar bort graden av bestialitet. Historien om den 14 år gamle tsjetsjenske jenta som blir voldtatt og mishandlet av russiske soldater i fire dager er minst like sterk, De blodrøde rutene fra ruinene i Groznyj i oktober 2002 er sterke og hjemsøkende, med zombie-soldater som patruljerer i en spøkelsesaktig by.

Rutene fra det lille fjellandet er også ilagt fine duse farger, selv om realitetene er grimme.  I tillegg til Anna Politkovskajas egne fortellinger får vi også lese andre perspektiv og andre skjebner for Tsjetsjenia-krigen. Noe er virkelig sterk kost, men det er essensielt å få frem hvor ille knebling av meningsmotstandere i Putin-regimet har vært. Heldigvis dveler ikke Igort for mye ved voldshendelser. I en tortur-sekvens vises skygger mot en blodrød bakgrunn, og det sier egentlig mer enn nok.


Kyrillisk skrift
Boken byr også på Tsjetsjeniashistorie, sterke saksrelaterte historier fra både Tolstjoj og Dostojevskijs liv, grunnlaget for ortodoksien og et kapittel om gisseldramaet i Dubrovka-teateret, oktober 2002. Her tok tsjetsjenske geriljasoldater 850 sivile russiske menn, kvinner og barn som gisler. Politkovskaja blir sendt inn for å mekle. men så bestemmer innenriksministeren seg for å storme steder, og hun ble bare sendt hjem uten takk.

For øvrig er det en fordel å kunne lese kyrilliske bokstaver når man leser denne boka. Navn på geografiske steder, metro-skilt og diverse er på russisk, noe som gir historien en autentisk følelse.


De russiske notatbøkene – På sporet av Anna Politkovskaja
Av Igort
Oversatt av Astrid Nordang
176 sider
350 kr. (veil.)
Pax Forlag

1 tanke om “En torn i Putins øye

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *