Jeg elsker alle byr på rå og brutal ærlighet om hvor dritt det er å date i dagens landskap. Er vi alle egentlig bare en bytting som later som om vi er noe annet til vi har napp på kjærlighetskroken?

Jeg opplever Volle som en relativt glad og fornøyd person, men dette er på ingen måte en glad-bok. Å by på seg selv har alltid vært vanskelig, og jeg vil påstå at i dagens marked er det enda vanskeligere. Du ser tydelig for deg første date på Teddy’s, nei jeg mener selvsagt Freddy’s! En brun pub i en brun gate, hvor du sitter og stirrer på en potensiell partner over halvliteren, mens du desperat forsøker å finne ut om dere har nok til felles. At dere kan eksistere sammen i et gitt antall år. “Har du ti fingre?” “Det har jeg også!” “For et sammentreff!” Forfatteren maler bildet, og desperasjonen klart og tydelig.

Dagens datingmarked er utleverende og hektisk. Det finnes apper og muligheten til å cyberstalke og Google alle, og det er fint lite man kan skjule. Karstein gjør oss oppmerksom på hvor absurd det er å leve i en verden hvor 1984 ringer og sier “Hallo! Jeg har brukt all informasjonen du har vært dum nok til å gjøre tilgjengelig på nett og funnet denne perfekte personen for nettopp deg.” Særlig hvis du husker hvordan det var å ikke ha alle disse digitale hjelpemidlene tilgjengelig.

Fortellerstemmen i boken skriver; “Passer sammen” betyr nødvendigvis ikke “glad i”. Dette burde vært brodert på en pute og gitt til de foreldrene som forsøker å få deg til å bli sammen med ungdomskjæresten din igjen fordi “dere passet jo så fint sammen”. Melankolien i boken er til å ta å føle på.

Jeg ville ikke anbefalt å lese Jeg elsker alle hvis du nettopp har blitt singel. Den kan fort fremkalle følelsen av at “det er stor sjanse for at du dør alene, så er det egentlig noe vits å prøve?” Boken kan oppleves som i overkant bitter. Det er vanskelig å skildre følelser, og desperasjon og dystopi kan fort bli en sort hull man velger å hoppe ned i med lodd på beina. Det å utforske slike følelser på egenhånd kan være både sunt og selvrealiserende, men å lese om noen andres emosjonelle utforskning kan fort bli tungt å fordøye.

Jeg sitter med spørsmål om i hvilken grad boken er selvbiografisk, da den oppleves som personlig, og jeg kan ikke unngå å se at en av karakterene ligner på forfatteren selv. Jeg opplever det som om jeg spiser forfatterens bearbeiding av følelser, og måltidet er tungt.

Munch hadde en blå periode, og Karstein Volle har en rosa. Jeg elsker alle deler delvis palett og Orwellsk tematikk med hans samarbeidsprosjekt med Knut Nærum Muffens. Digitalisering og distansering fra verden og livets følelser sklir her over i den meget personlige akten det er å finne en livspartner.

De rosaspekkede sidene blør utover arket i kjent Volle-stil. Det er alltid en fryd å se på. Bokens sider kunne fylt en utstilling på Avistegnernes hus i Drøbak alene. Forøvrig, hvis det noensinne blir tilfellet, vennligst ta kontakt så jeg kan kjøpe et print. Takk.

Jeg elsker alle
Av Karstein Volle
130 sider
329 kr. (veil.)
Überpress