Hemningsløst tilbake

En ny M-samling var på tide, selv om 120 sider er litt i overkant. Mads må jobbe i Mads’ eget tempo, og jeg tror de fleste som vil kjøpe “Skrattens ridder” har full forståelse for det

Da Mads Eriksen og M gjorde et comeback i Pondus 10/21, vakte det berettiget oppsikt. For mange føltes som å bli gjenforent med en kjær og savnet venn, og best av alt, gjenforeningen fortsatte. Mads Eriksen har nemlig siden vært fast bidragsyter av nye M-striper, selv om produksjonen avhenger av dags- eller ukesformen.

Et softcover-album av den tjukke typen måtte komme. «Vårlukkingen» 2024, når Strands vanlige blader er satt på vent fram til sommeren, virket vel som det perfekte tidspunktet.

I samlingen “Skrattens ridder gjenfødes” møter vi igjen M, eller Mads. Han har fått ny madam (selv om hun ikke blir titulert som så, langt mindre navngitt) med rødt hår, men ellers er han den samme gamle. Problemet er at verden rundt han ikke er den samme gamle, verken tegneseriebransjen eller kultur og samfunn generelt. Og de elementene som fortsatt er crazy, er litt for crazy for hans smak.

Mads møter de nye omgivelsene med sin sedvanlige blanding av pågangsmot, påståelighet og naturgitt nerdethet. Strand lar Mads Eriksen produsere materiale i den takten som passer ham, og resultatet er en «Mv2» preget av kvalitet mer enn kvantitet. Mads boltrer seg fritt i innfall som han skrur sammen etter eget forgodtbefinnende. Stemningen er spontan, og det legges mer vekt på tullprat, referanser og det grafisk slående enn på punchlines. All ordlek og babbel til tross, Mads Eriksen er fortsatt en av de mest visuelle fortellerne Norge har innen stripeformatet. Kanskje innen noe tegneserieformat.

M kan beskyldes for å bruke vel mye populærkulturelle referanser, og det er sant at mange av vitsene er avhengige av disse. ”Skrattens ridder” har til og med ei liste over «referanser og ordforklaringer» bakerst i boka, en som jeg selv måtte ty til for å forstå enkelte av vitsene. men bruken er lang mer kreativ enn bare det macfarlanske «har du hørt om dette…?»

Mads Eriksen kan ikke jobbe med kompromisser. Forleggeren derimot, har vært nødt til å gå på kompromiss for å få ut en softcover, i alle fall en på så mye som 120 sider:

At alt nytt materiale er i stort format, er ikke overraskende, og om noe så er det en dyd. Noen av stripene inneholder så mange easter eggs og andre detaljer, og ofte så mye tekst, at et stort format er viktig for å styrke leseopplevelsen. Mange av dem var til sammenlikning i et lite format da de gikk i Pondus. Forstørrelsen alene er sikkert en god grunn for mange til å kjøpe denne samlingen.

Jens K. Styves korthistorie, der Jens prøver å lokke fram Mads fra isolasjon i skogen med et blekkhus, sto på trykk i Pondus forut for sistnevntes comeback. Den måtte selvsagt være med.

Repriser – Ikke i overkant, men noen. Disse er vanligvis presentert i mindre format, tre per side. Noen ganger er de tematisk linket til nytt materiale, som når tema kommer inn på Mads’ vennlige mobbing av Frode Øverli.

Skisser – Ganske mange av dem, og de smaker litt av desperasjon. Fire hadde vært greit, men jeg lurer på om ikke bortimot tjue er litt i overkant selv for mange som vil kalle seg spesielt interesserte.

Redaksjonelle tekster – Disse er mer sparsomt rasjonerte, og langt mer interessante. Til Frode Øverlis «origin story» (Pondus 3-5/22) har Lasse Espe fått både hovedpersonen og Håkon Strand til å kommentere sine roller i Mads’ fantasifulle gjenfortelling av Frodes livshistorie. Ikke minst blir Strands rolle i historien mye klarere når vi her får den litt omfangsrike konteksten forklart. Olav Skarsem, tidligere fra «Nattpatruljen», er også intervjuet om sin rolle i en parodistripe. Sistnevnte er attpåtil veldig fersk – fra Pondus 2/24 – så her var Strand Forlag heldige med timingen. Alternativt er denne saken et ypperlig eksempel på redaksjonell teft

En ny M-samling var på tide, selv om 120 sider var i overkant. Ideelt kunne “Skrattens ridder” vært avrundet til fine og runde 100 sider, med kapittelinndelingene og de fleste skissene redigert vekk. Mads må jobbe i Mads’ eget tempo, og jeg tror de fleste som vil kjøpe denne boka har full forståelse for det.

OPPDATERING 2/5/24: Redaktør Lasse Espe har i ettertid påpekt at Mads ved et par anledninger ikke rakk å levere det han hadde varsla til Pondus før bladet måtte til trykk. I de tilfellene satte Espe inn en passende stripe fra Mads’ eldre periode. Det er altså ikke noen striper til overs likevel, slik jeg tidligere skrev.