Monsteret selv, både som monster og som person, er det som fungerer best i Rob Harrells viktorianske kauji «Monster på haugen».
Helt fra begynnelsen av leker Harrell med konvensjoner og tilfører fortellingen nye lag. Eventyret åpner med at en idyllisk, besteborgerlig familie i Victoriatidens England er på søndagstur, da byen de besøker blir overfalt og herjet av det lokale monsteret Tentaculor. Ingen ser på dette som et problem; for de lokale innbyggerne er Tentaculor en velsignelse for turistnæringen, og de tilreisende fryder seg over å få oppleve et ekte monster i aksjon; deres eget lokale monster, Rayburn, har nemlig sluttet å angripe hjembyen Stoker-On-Avon. Han furter. Noe som innbyggerne synes er både kjedelig og flaut. Enhver idyllisk småby i England’s Green bør ha et monster med tæl.
Så kan en saktens lure på hvor stor turistattraksjon et monster kan være hvis hver småby har sin egen, men historien beveger seg raskt vekk fra det aspektet. I stedet sender byrådet i Stoker-On-Avon Dr. Charles Nathaniel Wilkie for å gi Rayburn en eller annen slags behandling. Til gjengjeld skal Wilkie få tilbake doktorlisensen. På ferden får han uforvarende med seg avisgutten Timothy.
Så langt virker «Monster på haugen» som en engelsk småbykomedie med kauji-aspektet som det originale elementet, men historien har fortsatt flere lag, og tar vendinger det blir stadig vanskeligere å forutse. På et tidspunkt, f.eks., skjer det noe med Timothy som krevere at historien tar en pussig omvei. Dette sideplottet virker nesten i overkant improvisert, selv om det også blir gitt en slags funksjon i det større bildet.
Det som fungerer best ved historien, er Rayburn. Ut fra det jeg vet om forfatter/tegner Rob Harrells bakgrunn for å skrive boka, vil jeg gjette på at Rayburn representerer ham selv; en deprimert og gretten kvasi-drage som har fuglevinger, men ikke kan fly (symbolikk?), og som ikke ser ut til å bry seg om noe eller noen, men viser seg å ha et hjerte av gull likevel. Og som dessuten er den mest fornuftige figuren i historien, alt i alt. Både i dialog og ikke minst i kropps- og ansiktsspråk er Rayburn er langt på vei den dypeste og mest komplekse skikkelsen i historien.
Forsøkene på å gi dybde til de øvrige karakterene og til selve historien, varierer med Harells innfall, men som en generell regel virker han mest interessert i monstrene. Wilkie og Timmy har mer overfladiske personligheter som er best anvendt i de humoristiske sekvensene. Hva de to har av videre personlighet begrenser seg henholdsvis til «snill, men gal professor» og «foreldreløs gutt med gatekred».
Den kommende animasjonsfilmen «Monstermania» er løst basert på denne boka, men traileren alene røper at betydelige endringer har blitt gjort. I etterkant overrasker det meg, for når du ser på bokas handlingsforløp, og særlig klimaks og avslutning, kan en få inntrykk av at Harrell har strukket seg langt for å skape en filmvennlig fortelling. Flere sideplott og motivasjoner er forenklet for å passe inn i historien, og alle unntatt skurken får sin lykkeligst mulige slutt.
Det synes at «Monster» er Rob Harrells første tegneserieroman. Serieskaperen prøver ut ulike ideer, selv om de iblant bare henger løselig sammen, og blander drama og melodrama med tøys. Noen av blandingene er rett nok inspirerte, særlig i klimakset. Harrell har dessuten vært veldig bevisst på at en hel tegneserieroman krever større innsats fra ham som illustratør (han var i utgangspunktet stripetegner). Detaljrikdommen og dybden i strek og farger gir en utvendig skittenrealistisk atmosfære til det som egentlig er en søt og fabulerende barneserie, men med en mørk undertone. Også det er med på å gi sjel til en tegneseriefortelling som prøver veldig hardt nettopp på å ha en sjel.
Monster på haugen
Av Rob Harrell
Oversatt av Daniel Reinsfeldt
200 sider
249 kr.
Outland Forlag
Les også:
Intervju med Rob Harrell
