En verden større enn stadion

Med sin andre bok, «Over streken», har Noor H. Eckhoff ikke bare vokst som serieskaper, hun har vokst seg ut av sitt gitte bokformat.

Jeg brukte litt tid på å venne meg til Noor. Selv om hun kan tegne, hadde jeg først en underliggende følelse av at det var «novelty»-faktoren som ga henne innpass. Se på dette! Verdens eneste tegneserieskapende fotballproff!! Så vanskelig det er å få kulturjournalister til på bry seg om tegneserier, og så lett et det er å lokke dem med en gimmick …

At mange av de tidligste stripene hennes var banaliteter, slapstick og helt vanlige komiske overdrivelser, poeng som en ikke trenger særlig innsikt i fotballverdenen for å komme på, hjalp ikke. Men hun lærte. Lærte å gi mer av seg selv. Moderne serieskapere bruker av sitt eget liv, og er nesten uten unntak tjent med det. Da Noor begynte å forstå det, fant hun også sin egen stil.

Som serie er «Noor» todelt. På den ene siden er hun en ganske vanlig stripetegner som noen ganger fortsatt bruker allmenne poenger, men som også ofte formidler særskilte erfaringer, Ikke bare fra fotball, men også fra et bredere miljø. Noors periode i Inter Milano er et av bokas lengste kapitler, og jeg vil hevde at det var her, med observasjonene av kulturelle forskjeller mellom Italia og Norge, at inspirasjonen kom til henne for alvor. Noen obligatoriske vitser om filming hører med, men språkvansker, interne egokamper og italienernes kanskje litt for avslappete forhold til tid virker som veldig treffsikre observasjoner sett utenfra.

Men det formatet der Noor virkelig har vist at hun kan utmerke seg, kan vi takke Tusjkollektivet for. Når hun la til seg deres helsideformat, avslørte hun seg straks som en åpenhjertig, meddelsom og underholdende forteller fra eget liv. Jeg har selvsagt begrenset mulighet til å kontrollere sannhetsgehalten, og litt spisset kan det gjerne være for komediens skyld, men sekvensene virker troverdige. At Noor skulle ha vært sykelig konkurransefiksert fra barndommen av, gir jo mening. Selv om jeg gjerne skulle ha spurt ut broren hennes om detaljene i denne svømmekonkurransen som hun også forteller om i «Over streken».

Det elementet ved Noor som jeg har hatt vanskeligst for å venne meg til, er tegnestilen. Streken bærer ennå preg av en tegner som har lært seg å tegne realistisk, for deretter å bruke hele serieskaperkarrieren (så langt) på å vurdere om hun skal legge det av seg eller ikke

Mest tydelig er dette i sekvensen «Noor spiller herrefotball», som er en crossover med Pondus. Jeg elsker crossovere, men det er veldig distraherende å se Noor prøve å gjenskape Pondus-figurer. Hun kunne like gjerne tegnet Flintstones i sin egen stil, det hadde sett like feil ut (og hennes Pondus ser da også ut som Fred). Vi blir minnet på hvor individuell stilen hennes er sammenliknet med mange andre norske stripetegnere (hun kan gjerne ta det som et kompliment midt i kritikken).

Den Pondus-figuren som hun får best til å tegne, er Frode Øverli selv.

Realismen er et mindre problem i Tusjkollektivet-sidene, som er ment å være mer virkelighetsnære uansett. Men med disse har Noor-bøkene også fått et praktisk problem. De er perfekte for stripene, men for små for helsidene som består av seks ruter hver, og ofte mye tekst. Boka inneholder også en Norway Cup-spesial der serieskaperen har vært ganske fristilt når det gjelder komposisjon, og denne fungerer bedre, men de vanlige helsidene blir åpenbart stadig viktigere. Noor H. Eckhoff har ikke bare vokst som serieskaper med bok to, hun har vokst seg ut av sitt gitte bokformat. En ny formatløsning er ønskelig. I mellomtida får vi i alle fall et nytt Tusjkollektivt julehefte i rett størrelse.