Humor hvor alt er mulig

«Oisann!» av Marius Stene er et pust, blant norske tegneserier, like friskt som en vindfull dag på en holme på Vestlandet, men her er også noe flau bris.

Husker du komediene som sto på hyllene i de gamle videoutleie-sjappene med påskriften «ellevill komedie for alle aldre»? Det stemte sjelden. Men dette kan faktisk sies med hånden på hjertet om Marius Stenes debutbok som tegneserieskaper. Her finner leseren alt fra tørr bokstavelig-talt-humor til svart humor, pervo-vitser og psykedeliske speisa absurditeter.

Tøyser med kokain, LSD og ADHD
«Oisann er en stripe der alt kan skje, men det meste som skjer, skulle helst ikke ha skjedd,» er taglinen til tegneserien, og den burde vel pirre de fleste. Som flere lesere har fått med seg er Oisann fast biserie Storefri, har hatt gjesteopptreden i Pondus, og går som fast i en del aviser.

Variasjonsbredden hans er imponerende. Man kjeder seg aldri i Stenes selskap. Jeg føler meg nesten forpliktet til å lire av meg en floskel som «hva er det den fyren går på?!» Men man kan saktens bli fristet til å undre, ettersom han også tøyser med flere sterke rusmidler, som LSD og kokain. Dette er gjort på en annerledes måte som ved første øyekast kan virke narko-promoterende, men han satser nok på at leseren er oppegående nok til å skjønne ironien i det, som at kokain kan få deg til å bli mer selvsikker og driftig. LSD-sketsjen flirte jeg godt av; her må en tenåring bite i seg en teit kommentar til læreren om at matematikk er kjedelig, etter en heftig LSD-rus hvor avanserte matematiske figurer er en del av hallusinasjonene. Moralen her er altså ikke at LSD er helseskadelig, men at en syretripp måtte til for å lære noen verdien av matematikkens magi!

For all del, det er langt fra fra alle stripene i Oisann som er morsomme, noen er bare teite, men det gjør ikke så mye, ettersom det ofte tar bare 10 sekunder å komme gjennom en side, og man kan fort bevege seg til neste sprell fra Marius Stene.

Enkel strek, friskt språk
Tegningene er nokså enkle, med svært få detaljer og få farger. Men selv om følelsesregisteret figurene hans viser er begrenset, klarer Stene som regel å få frem poengene. Iblant merkes at det enkle har sin begrensinger, og jeg ser at humoren kunne kommet langt bedre frem visse steder, hvor man er mer avhengig av ekspressive ansiktsuttrykk. Fyren som skal øve på å smile til fremmede for å motarbeide sosial angst er eksempel på det.

Marius Stene har bakgrunn fra animasjon, og stilen ser ut til å være like mye inspirert av dataspill som av andre tegneserier. «Family Guy» og «Pusur»-stripene er kanskje de som ser ut til å være nærmest i stil, men selv disse er mer detaljrike. Stene serverer en del tørr bokstavelig-talt-humor, men han klarer å være noe kreativ her også. Jeg humret av katten som sitter foran PC og søker opp årets Kattemelding eller en fyr som bedyrer i en diskusjon om kloden er flat eller rund, at man bør gå for den gylne middelvei – Hvorpå en klode som er kappet av på midten blir konklusjonsbildet. Absurd-humor er kanskje Stenes sterkeste kort. En av mine favoritter i så måte er hunden som kommenterer ettertenksomt til leseren – etter at en mann prøver å etterligne bjeffelydene hans – «for en fucked up ting å si!»

Språket til Stene fortjener også heder. Det er ganske livlig, urbant og ungdommelig. Ungdommelige fraser som «sjukt snork» (=kjedelig) har jeg ikke hørt før, men man skjønner fort hva han mener, og det får frem smilet det også. Balansen mellom tegninger og snakkebobler er akkurat passelig til at man ikke kjeder seg og gidder å lese alle stripene i boka uten viderverdigheter.

Forfatteren byr også på noen sider med selvbiografiske striper (se forsidebilde), og her får man litt innblikk i livet hans, deriblant arbeidet med denne boka, at han har ADHD (kommer det som en bombe på noen?) og at han driver med stand-up. Jeg synes egentlig ikke disse stripene er så vittige eller løsslupne som det øvrige materialet. Her kunne han med fordel vært mer selvironisk. Marius Stene er best når han slipper seg løs!