Man kan knapt se at dette er Regine Toften Holst første helt egne utgivelse. «Rino – Reisen til de dødes øy» er et veldig formfullendt prosjekt.
For Toften Holst er «Rino – Reisen til de døde øy» kulminasjonen av mange år øving gjennom en broket serie med oppdrag, inkludert diverse tegneserienoveller for Überpress og 24H, en Nordlys-spinoff, et lisensjulehefte og det strandete prosjektet 7. I denne boka får hennes egne ideer, kombinert med serieskaperens interesse for å tegne dyrevesener, endelig utfolde seg for alvor.
I sentrum står den rebelske prinsen Rino, som helst stikker av og henger med gateungene når faren hans, kong Lucius av landet Felos, vil ha han med på offisielt ærend. Men en dag blir kongens krone stjålet av matrosgutten Kekko mens Rino leker seg med den, og den påfølgende jakten ender med at Rino blir blindpassasjer på ei sjørøverskute.
Lucius er en tydeligvis en tyrann, selv om det stort sett blir demonstrert gjennom hvordan han behandler sine ansatte, og hvordan han behandler sønnen. For Rino er han nemlig først og fremst en hustyrann, og forklaringen på Rinos opprørske natur. For Toften Holst benytter en variant av den velkjente «kongelig løve»-tropen, kombinert med et konkretisert dyrehierarki: Rino og faren hans er gauper, som jo er det nærmeste man kommer regale kattedyr i norsk fauna. Hoffets ansatte er mest huskatter, mens en kaperkaptein som står i en litt friere posisjon ovenfor kongen, ser ut som en snøleopard. Kattemotivet gir også serieskaperen muligheten til, allerede veldig tidlig i eventyret, å hinte om en kongelig hundefamilie hvis eksistens, nåværende eller tidligere, Lucius prøver å skjule. Historien bak får leserne foreløpig bare bruddstykkene av, men vi må gå ut fra at dette kommer til å bli desto viktigere senere.
I det hele tatt gjør Toften Holst utmerket kreativ bruk av det zoologiske motivet, noe som kanskje ikke er helt nødvendig for å lage en god serie med dyrevesener, men definitivt en stor fordel. Noe annet ville føles som å kaste vekk mulighetene premisset byr på, uansett hva serien ellers måtte inneholde. Ved siden av det klassiske hund-mot-katt-motivet i bakgrunnen, er Kekkos sjørøverfar ei rotte, og han kaller mannskapet sitt for «pirotter», men det ligger mer bak enn bare ordspillet. Kekko har den rette halen, men ser likevel ikke helt ut som ei rotte, og det er fordi moren hans er kanin. I motsatte enden av skalaen har skipet også et mannskapsmedlem som minner så mye om ei ekte rotte at han ikke kan snakke. For ytterligere fornøyelig forvirring er det en running joke at Kekko redd for «vanlige» rotter.
Man kunne knapt gjette at dette er Regine Toften Holst første helt egne profesjonelle utgivelse (både konsept, manus og tegninger). «Rino – Reisen til de dødes øy» et veldig formfullendt prosjekt. Den bevisste motivbruken, plottet og detaljrikdommen har resultert i en tegneserie fullt på høyde med tilsvarende fransk-belgiske barneserier. Streken og fargene (sistnevnte av Maia S. Ravn) gjør «Rino» også til den typen serie som man kan lese flere ganger for å oppdage nye detaljer hver gang.
En svakhet finner vi likevel i konstruksjonen, og det er følelsen av en ufullstendig historie. For ja, selvfølgelig ender «Reisen til de dødes øy», med en cliffhanger. I bransjen er dette for lengst blitt så normalisert at jeg finner det vanskelig å klandre Regine Toften Holst for å ty til et slikt grep. Det skjer så mye i første boka at jeg kan leve fint med at hovedplottet blir hengende i lufta en stund til. Litt lettere hadde det likevel vært å nyte serien dersom ikke tittelen trakk oppmerksomheten mot stedet der eventyret stopper brått
Meldingene fra serieskaperen tyder nemlig på at det kan ta to-tre år før bind to er ferdig, og det kan da heller ikke overraske noen at slikt et grundig og vakkert arbeid som denne serien tar tid.
Rino – Reisen til de dødes øy
Av Regine Toften Holst
Farger av Maia S. Ravn
88 sider
299 kr. (veil.)
Vigmostad & Bjørke
