«Solruns Saga» er en moderne klassiker mye preget av mystikk og mørke temaer, men det er ikke alltid lett å forstå hva som foregår.
Denne prisbelønnede tegneserien, først utgitt 1988-1993, og nå samlet i bokform for første gang, er en fantasy-fortelling fra den norske middelalderen, hvor hekser og ånder ikke bare finnes i folketroen. Gjennom tre deler får vi se ulike sider av et Norge preget av pest og fattigdom, mens vi følger historien om heksedatteren Solrun. De tre bindene tar hver opp ulike deler av Solruns liv, og norsk middelalder. Vi følger hovedpersonens flukt fra svartedauden og folkets anklager mot henne og moren Birgitta, som angivelig skal være en heks og ha avlet Solrun med Djevelen, til møtet med en samisk sjaman under letingen etter et bedre liv i et pestherjet Norge, før det avsluttes i Nord-Norge, hvor Solrun blandes inn i konflikten mellom lensherren og en hanseatisk kjøpmann, samtidig som hun forsøker å beskytte sønnen Arn.
Tegningene er i svart-hvitt, som passer til den mørke og mystiske stemningen i historien, og har en bred variasjon av perspektiver, detaljrikdom og tematikk, som gjør historien levende, på en nesten filmatisk måte. Det males bilder av alt fra skremmende ånder og andre overnaturlige vesener, voldsomme scener som kunne kommet fra Johannes’ åpenbaring, til trivielle scener fra middelalderens hverdagsliv. Det hele er tegnet med relativt enkle linjer som gjør det i hovedsak lett å oppfatte hva som foregår, skjønt de i noen tilfeller kan bli for enkle; særlig i ansiktstrekkene, som kan gjøre karakterene litt stive. Bortsett fra det er karakterene i stor grad godt tegnet, med sine egne særpreg.
Ofte lider fantasy av et sterkt og unaturlig skille mellom ondt og godt, men i «Solruns Saga» er karakterene for det meste moralsk grå, som gjør dem mer troverdige, skjønt det ikke alltid er like lett å forstå motivasjonene deres. Alle er preget av samfunnets overtro og fordommer, for eksempel når bøndene og bygdefolket forsøker å bekjempe svartedauden i den tro at det er en straff fra Gud som kan bøtes på ved å brenne den «umoralske» heksen og «djevelavkommet» hennes. Karakterene begår ofte feil som de, først når de må ta konsekvensene, virkelig forstår, slik at vi ser hvordan de utvikler seg. Heller ikke Solrun er alltid en moralsk god person, og hennes utvikling er interessant å følge gjennom boken, fra å være en ung, usikker og utstøtt jente, til en voksen dame og beskyttende mor, med mer visdom, men fortsatt ikke helt en del av samfunnet.
De generelle fantasy-elementene er også preget av middelalderens mørke stemning som gjør at boken nesten gåt over i grøssersjangeren. Bildene blir ofte forvirrende: de veksler mellom drøm og virkelighet og hopper i tid. Ofte er det nødvendig å studere tegningene nøyere for å forstå hva som foregår, og det kan bli nødvendig å hoppe tilbake i fortellingen, for å få nye perspektiver på det som skjer. Flere av mysteriene blir også hengende i luften, og jeg sitter til slutt igjen med en følelse av at fortellingen ikke er helt ferdig. Det er med andre ord ikke en tegneserie å lese når man er på farten. Ikke minst kan dette være interessant for de som sitter i karantene nå i 2020, å lese om tidligere tiders pandemier.
Solruns Saga
Skrevet av Eirik Ildahl, tegnet av Bjørn Ousland
Etterord av forfatteren
200 sider
399 kr (veil.)
Toppspinn
