I en verden der vi er omringet av digitale verktøy og KI-produserte bilder, er en gammel kunst som keramikk en sjeldent syn. Blander vi dette med tegneserier blir undringsfølelse nesten overveldende.

For noen dager siden var jeg en liten tur i Italia, og da jeg skulle besøke Deruta, keramikkbyen i Umbria, fikk jeg tidenes overraskelse. Deruta er en fin liten middelaldreby, med festningsmur som løper rundt hele det historiske sentrumet, og for å komme seg dit, må en gå gjennom en av de tre portene. Det var ikke lenge etter at jeg spaserte gjennom en at øynene mine ble fanget av en fargerik plakat, og jeg kjente igjen en stilisert Lucky Luke som spratt ut av en vase. På plakaten sto det, i store bokstaver, «Fumetto e ceramica», «Tegneserie og keramikk», liksom. Hva i all verden?

Plakaten henger på veggen til en 1500-talls bygg, familien Grazias Fornace: en gammel treetasjers teglverk som produserte keramikk helt til 1924, da produksjonen ble flyttet til utenfor sentrum. De gamle teglverkslokalene er restaurerte, og gjester nå turistkontoret og ulike utstillinger. Denne måneden er det utstillingen Fumetto e Ceramica (tegneserier og keramikk) som fyller rommene. Inngangen er gratis.

Når jeg går inn i fornace‘n er arrangøren i diskusjon med noen besøkende, som lurer på om det hadde gått an å få kjøpt en utstillingskatalog, reproduksjoner eller noe annet form for merch. Han forklarer høflig at de ikke har hatt råd til å produsere verken merch eller katalog, siden tilskuddet var minimalt. I tillegg er kunstverkene såkalte fan art, kunstverk som er inspirert eller egne tolkninger av kunst lagd av andre (i dette tilfelle tegneserier), og det kunne ha blitt copyright-problemer ved eventuelle salg av kunstverkene. Jeg lytter nysgjerrig, spør om keramikken har blitt spesiallagd til utstillinga, han bekrefter det og sier at han er overveldet over engasjementet, også med tanke på at de ikke har forsikring, og keramikk er en meget sårbar materiale.

Mauro Mencarelli viser meg inn. Han driver en keramikkbutikk og verksted sammen med faren, og forklarer meg at han er hovedarrangøren av denne utstillingen, som forener hans to største lidenskaper: keramikk og tegneserier. Idèen ble født for et drøyt år siden, og han var veldig ivrig å kontakte ulike aktører i keramikkverden, både skulptører, kunstnere og keramikkskoler. Resultatet er en unik og flott samling av hundrevis av fliser og andre keramikkobjekter, byster, masker med mer.

Mange av tegneseriene som har inspirert kunstnerne er som forventet italienske, og kanskje lite kjente for det norske publikummet, som Diabolik, Martin Mystere og Dylan Dog, men mange andre er velkjente også her. Tex Willer er for eksempel veldig populær blant kunstverkene, og vi kan også se Corto Maltese og Zerocalcare. I glassmontrene og på veggene finner vi litt av alt: fra Asterix og Lucky Luke til Tintin og Disneykarakterer, fra Marvel-helter til Popeye og manga som Dragon Ball og The Rose of Versailles. De flotteste verkene er byster av Joker og Lord Beerus (Dragon Ball), lagde av kunsthøyskolestudenter, men jeg må si at kvaliteten er gjennomsnittlig høy.

Også interessant er prosjektet til keramikkjentene Argilrosa, som har lagd fantastiske 3D-reproduksjoner av skjoldene til Capitan America, Conan og Wonder Woman, tre kunstverk som inviterer til refleksjon om beskyttelsesverdi av en skjold, og hvordan kan vi selv bli skjold for andre som trenger hjelp og omsorg.

På veggene henger mange originalsider av gamle tegneserier med falmede farger som Topolino (Mikke Mus), Tex og Batman, ofte ved siden av fliser med liknende motiv. Når jeg spør om han eier disse sidene, svarer Mencarelli at de har blitt lånt ut til utstillingen fra tegneseriebilioteket i Perugia. Beskrivelsen av kunstverkene inneholder ofte også noen ord om selve karakteren som er avbildet.

Arrangøren forteller at dagen før hadde Mauro Laurenti (tegneserieskaper som jobber med Bonelli forlag og har blant annet tegnet noen Tex-episoder) og Roberto Savarese (en av kunstnerne bak den argentinske tegneserien Dago) holdt en liten foredrag i forbindelsen med utstillingen, og tegnet live i de sjarmerende lokalene. Utstillingen ble avsluttet 4. mai, og det var første gang noen tenkte å arrangere noe i denne stilen. Et spennende prosjekt, som engasjerte mange og som sannsynligvis har potensiale til å vokse fremover. Tørre KI-bilder kan være en lett løsning for mange, men sjarmen til håndlagd kunst er fortsatt noe datamaskinene bare kan drømme om, hvis de kunne drømme i det hele tatt.