Den monotone utfordringen

En av verdens mest anerkjente tegneseriedokumentarister, Guy Delisle, kom nylig ut med Gissel på norsk. Samspillet mellom monotoni og handling gjør den til en interessant måte å fortelle en historie på, uten at det nødvendigvis gjør den god.

Gissel forteller historien om Christophe André, en regnskapsfører i tjeneste for Leger Uten Grenser i Kaukasus. Kort inn i oppholdet hans blir han tatt som gissel og fraktet til Tsjetsjenia. Størstedelen av boken tar så for seg hans tid i fangenskap og hans egne mentale tidsfordriv og interaksjoner med gisseltakerne. Etter sigende mestrer André å rømme fra fangenskap og ut i friheten. Etter 111 dager i fangenskap.

Andrés dager i fangenskap går stort sett ut på det samme, og derfor gjør størstedelen av boken det også. Han spiser sine måltider, får strekke litt på beina, og gå på do. Det er stort sett handlingen. Innblikk i Andrés mentale tilstand handler enten om fluktmuligheter, hvorfor ingen kommer og redder ham, eller store historiske slag. I denne boken jobbes det med dramaturgi på en helt annen måte enn det leseren kanskje er vant til. André har ingen mulighet til å komme seg ut av denne knipen han er i, og valget faller derfor på å slå i hjel tiden med tankespill. Derfor er det ganske få spenningspunkter for leseren. Imidlertid er det i bokens monotoni at dens styrke ligger. Fra tiden i fangenskap er det en telefonsamtale med omverdenen, og det at han klarer å få tak i noen fedd hvitløk, som er høydepunktene.

Det krever sin oppbygging å gjøre den type ting spennende. Tiden som praktisk talt står stille skaper spenning ved det minste tegn til handling. Delisle dveler ved at det skjer ingenting, og ved Andrés frustrasjon over det. Som leser, på lik linje med André, venter vi på at noe skal skje, og når det skjer, om det så er å driste seg til å få tak i ett fedd hvitløk, engasjerer det. For ikke å snakke om bokens klimaks, når André omsider klarer å rømme.

Boken er, på et vis, konseptuell i den forstand at den hviler så tungt på at leseren virkelig skal sympatisere med André, og blir ganske treig som et resultat av det. Bygging av karaktersympati er et virkemiddel som porsjoneres utover en 400 sider lang bok, men utenom det gjør ikke Delisle så veldig mye spennende. Her er det få interessante virkemidler, bokens palett er blå og grå, og det visuelle uttrykket er ganske strippet. Alt dette er såklart i direkte dialog med konseptet. Spørsmålet blir imidlertid om målet rettferdiggjør midlene.

Tja! Den er innmari spennende når det skjer noe, og det hadde ikke fungert om boken ikke også var så kjedelig til tider. Så oppbyggingen er vellykket, og man får en god pay-off. Det føles imidlertid som at dette er hele boken, et konsept og lek med forventninger.

Med det i bakhodet er dette en leseropplevelse jeg aldri har sett maken til, uten at det nødvendigvis betyr at den er utrolig god. Selv om jeg forstår at André i virkeligheten har vært gjennom en sjelsettende og forferdelig situasjon, får ikke denne boken til å kommunisere det. Jeg er ikke emosjonelt engasjert i bokens karakter. Jeg skulle ønske boken var gripende og urovekkende, men for meg blir den simpelthen ikke det. Historien fortelles litt for sterilt og saklig til det, og André virker til tider som et supermenneske der han tilsynelatende klarer å beholde besinnelsen. Etter to måneder i fangenskap tenker han for seg selv «Greit, det ble altså ingen byttehandel.» (ref. til at han skal byttes mot penger) og jatter videre med sitt. Jeg skjønner at dette kanskje reflekterer hvor normert tiden i fangenskap blir etter lang tid, og det ville vært for dumt å fiksjonalisere noe som skal være dokumentarisk. Imidlertid blir det forbausende saklig, og det emosjonelle gapet mellom leser og kilde som Delisle forsøker å forsere, blir ikke noe mindre for mitt vedkommende. Bokens gjenfortelling er ikke gripende og urovekkende.

Når man bare tar utgangspunkt i én kilde, og den kilden har stort sett vært lenket til en radiator, er det ikke så mye rom for narrativt krydder. Alt kan fortelles som en tegneserie, men det betyr ikke at alt burde det, og det argumentet er kanskje treffende for akkurat denne historien. Jeg syns den er utrolig spennende innimellom, og ønsker at André skal greie å rømme snart, men det er også hele følelsesspekteret jeg får.


Gissel
Av Guy Deslile
Oversatt av Alexander Leborg
428 sider
349 kr.
Minuskel

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.