Sykepleieren sier det som det er

Vinduet for hvilke stripeserier som blir tilgodesett med hardbacksamlinger blir stadig mindre, så hvis Storefri håndbokformat fungerer? Godt for dem.

«Fagforstyrrelsen» er oppfølgeren til «Læreplan B» fra 2023. Selv om Strand har gitt Marius Henriksen og Storefri mye breieplass, har den store, årlige komplette Storefri-hardbacken aldri blitt noe av. Så «Læreplan B» var et eksempel på forlagets eksperimentering med å selge seriene sine som «håndbøker».

Formatet og design er helt likt som «Læreplan B» (2023); en nesten kvadratisk hardcover akkurat passe stor nok til at en stripe kommer til sin rett på hver side (ikke at det hindrer redaktøren i å å strekke dem ut iblant), og kapitelinndelt med korte prosatekster. Tekstene er småhumoristisk banale, men substansielle nok til å være mer enn bare vitser og sidefyll. De er tross alt skrevet av en serieskaper med lærererfaring, og Strand kan med god samvittighet kalle dette for delvis/litt/en slags håndbok.

Når Strand bruker samme malen for å selge Storefri-hardcover igjen, kan vi gå ut fra at oppskriften var vellykket første gangen, og det er jo et bra tegn for markedet. Designet er nett og smakfullt, og tydeligvis ikke for anonymt. Vinduet for hvilke stripeserier som blir tilgodesett med hardbacksamlinger blir stadig mindre, så dersom dette fungerer? Godt for Strand, og godt for Marius Henriksen.

Stripene ser ut til å være av nyere dato (med et veldig synlig unntak, men det er en konkret grunn til at nettopp det er med). I alle fall er de fra en periode der Marius Henriksen har gjort seg mindre avhengig av å ri på de tre hovedlærernes ensporete karaktertrekk for å skape poenger. Læringskurven er bratt, men han er de senere årene på rett vei,

Formatet krever at forfatteren fokuserer på visse tema, men drar også fordel av en manglende forventning om at sekvensene skal være komplette. Etter så mange år og mange forsøk er plotting fortsatt en av Henriksens svakeste sider. Når han først skal lage en sammenhengende historie (og det må han til en viss grad, for Storefri-bladet har lagt seg på et “månedens tema”) fungerer han fortsatt best i det mindre forpliktende formatet som en stripesekvens er. Klart en tidligere lærer må prøve å ta opp temaer som mobbing og seksualundervisning i en tegneserie om skole, men han kjenner sine begrensinger. Til gjengjeld kan han heller boltre seg noe friere i tema som spillpedagogikk og utflukter.

Når det gjelder kontinuitet er det vel vanligvis paperbackene vi skal se til, men denne boka gir oss et gjensyn med den første opptredenen av skolesykepleieren Gro. Det er visse norske seriefigurer jeg irriterer meg i overkant mye over (i alle fall som anmelder) fordi funksjonene deres i serien er så ensporede. Grimm i “Nemi” er en av dem, Sigbjørn og Ann-Beate i den her omtalte serien er to andre gode eksempler (Vidar er faktisk blitt bedre, som jeg har vært inne på før). Gro utfordrer Ann-Beate sannsynligvis uten å tenke på det. Ann-Beate sier det rette, selv om det ikke alltid er det ærligste, og det fungerer. Gro sier det ærlige, selv om det ikke alltid virker som det rette å si, og det fungerer også. Det var forfriskende å få inn et motstykke som faktisk får jobben gjort, og så lenge Marius Henriksen unngår å overeksponere Gro, har figuren fortsatt potensial.