Gamle kjenningar og høgdepunkt frå årets 24H Challenge dominerer årets «Overtrykk»-antologi, i året då Überpress-antologiane kan markere sitt ti års jubileum. 

«Streberne 2020-2022: En tegneserie om norsk kultur i pandemitiden og sånn» er den beste satiriske tidskapselen om opportunistisk gründerverksemd i kultur-Noreg du kjem til å lese nokon gong.

Man kan knapt se at dette er Regine Toften Holst første helt egne utgivelse. «Rino – Reisen til de dødes øy» er et veldig formfullendt prosjekt.

Sjølv om han ikkje er den mest prominente skikkelsen, er finalen av den første Nordlys-soga først og fremst Kjetil si historie.

Bind tretten av Alene er ekstremt kontinuitetsavhengig, også sammenliknet med de andre bindene i sagaens «del 3». Til gjengjeld er den et av sagaens mest oppklarende og pirrende kapitler.

Multikunstneren Christopher Nielsen har fått mye fortjent oppmerksomhet i det siste.
Hans seneste utgivelse Weltschmerz 10B viser bredden i hans kunstnerskap.

Som tidligere nevnt har Knoll og Tott 125 års jubileum denne måneden, men blir dette markert i juleheftene?

Jostein Gaarders noko forelda historiesyn blir delvis utfordra og aktualisert i teikneserieversjonen av Sofies verden.

Mykje gamalt, men litt nytt, sjølv mellom dei amerikanske reprisane. Og ei feministisk antiheltinne gjer comeback i juleheftenes sjokkselgar.

Norske julehefteklassikarar er trauste, men nokre gonger er det mogeleg å kombinere nytenking med tradisjonar som går heilt tilbake til røtene. I dette segmentet finner vi årets mest spennande nyheit.