«Selma gjør så godt hun kan» er avhengig av det ytre virkemidlene. Med tanke på hvor godt disse bærer historien, ser jeg likevel hvordan boka har gjort seg fortjent til en Brageprisnominasjon.

Mens man på 60-tallet, som denne seriener lagt til, ofte måtte vente en uke på fortsettelsene av tegneserier, har Krüger og Krogh-fans ventet to år på del 2 av Nord og ned, når agentene nå skal ned i dypet.

På godt og vondt begynner Arkin å likne ein superhelt i fjerde bindet av serien sin, «Lyset».

Forventningene har vært høye til Strand forlags satsing om Hardråde. Jo visst er den episk og elegant utført, men man får en følelse av at man har sett mye av dette tidligere. Heldigvis er her også noen originale grep.

Har norske barn framleis trua på halloween? Ester går i alle fall heilhjarta inn for høgtida i si andre bok

Med cinematisk stilsikkerhet avrunder Aleksander Kirkwood Brown og Luis Guaragna sagaen om Underbyen med tredje bind, «Myrdronningen»

Lars Fiske har også tidlegare eksperimentert med den sjølvbiografiske forma. I «Ta imot» eskalerer dette ytterlegare, i drøymelandskap og pastisjar.

Eventyret held fram, men ikkje utan ein reflektert pause, i den sjuande Nordlys-boka, «Harukkas ønske».  

Ville Poter er humor, spenning, metaforer, nyanser, følelser, naturens skjønnhet og brutalitet, og mer. I bok tre, «Byen» nærmer serien seg toppsjiktet av det vi kaller nordisk manga.   

Sara Hjardar kan i «Mia Myhr og det råtne vannet» bruke alle frøa ho har sådd i dei tidlegare bøkene, med skumle skapningar og kroppshorror (på ein måte).