Krüger og Krogh har vore ein sukess. Nå kjem «boka bak albumene», diverre utan groupie-skandaler og backstage-anekdoter, men fengande likevel.

«Mandumsprøven» er etter alt å dømme eit mellomspel, men eit særs velkomen såleis i Lunas tåre-sagaen. Bård Lilleøien er blitt betre både på drama og karakter.

I Tenner utforsker Xueting Yang hvordan minner, drøm og virkelighet glir over i hverandre i to kulturer. Til tross for mange sterke enkeltscener er det grafiske uttrykket så nedtonet at helheten ikke fester helt grepet.

Gunnhild Kongemor får endeleg sin eigen saga, tilpassa vår tid. På godt og vondt.

Etter å ha kommet gjennom andre boksamling med «Streberne», tenker jeg at Knut Nærum nok har mange kreative ideer, men kanskje bør han jobbe mer med en del materialet før det går i trykken.

Christine Hope gjer Marta Breen og Jenny Jordahls manifest «60 damer du skulle ha møtt» til sitt eige i si nyaste førestilling. Men ideala er dei same.

Å anmelde softcover-stripesamlingene blir ikke alltid prioritert. Når vi her omtaler de siste bøkene til både Hjalmar og Storefri er det hovedsakelig på grunn av en håndfull med spesielle anledninger. 

I det andre bindet av Drageviking skrur Helgheim opp humoren. Det gir en underholdende leseopplevelse, men også narrative glipp og manglende dybde.  

På Edderkoppen Scene går no «Nordlys», ei forestilling basert på Malin Falchs teikneserie. Serienetts utsendte troppa opp på premierekvelden og lurte litt på korleis det skulle bli å anmelde teater.

At virkeligheten viser seg å ikke være som man først trodde, er en kjent trope, og det mest spennende er som regel å finne hva som er sant. I «Soluna – Løgnene» blir alt virkelig snudd på hodet.