20 greier kan vi vel alle legge seg på hjartet om miljøvern. Ole Mathismoen og Jenny Jordahl gir oss grønne greier om igjen,  

Krimlitteraturens mange troper gjør den til et takknemlig parodiobjekt. Nils Axle Kanten kjenner disse godt, og bruker dem for alt de er verdt.

Store Ord av Ronny Haugeland er en lek med ord og bilder, en slags alternativ oppgavebok til påsken kanskje, med et konsept som sikkert hørtes bra ut på papiret.

Den første boken i serien «Ville Poter» av Victor Nordahl imponerer mest med sine litterære og spesifikke detaljer, og presenterer et visuelt skråblikk på tilværelsen, sett gjennom øynene til to rever.

Den norske manga-antologien Rakkan tek seg litt opp for kvart volum. Dei aller fleste faste bidragsytarane er blitt enten betre eller i alle fall meir rutinert sidan starten, men i Volum 3 er det særleg to serieskaparar som høgnar nivået.

Slik er det litt med bruken av antibiotika, men også med opplysningsboken «Antibiotika- helt og antihelt» av tegneserieskaper Øystein Runde, og professor og overlege Dag Berild. Det er for mye ninja og for lite analyse av det faktiske problemet, som er overforbruk av antibiotika, som igjen fører til antibiotikaresistens.

Til tross for den interessante verdenen og de nydelige tegningene i Arkin bind 2: Håpet,virker plottet litt planløst og klisjéfylt, men avslutningsvis har den potensiale for en interessant og kompleks videre historie.

Emily Sørensens debutbok «Under Regnbuen» sjarmerer med sine fargerike og mangfoldige verdener, men det litterære leverer ikke alltid samme kvalitet som det visuelle.

En etterlengtet oppfølger som fortsetter å sette fokus på mot, vennskap og samhold, ispedd enda flere drager og mer magi.

Fråværet av berøringsangst gir «Mørkalven» eit forteljar-spelerom som såkalla nordisk manga har sakna. Skjønt, sjølve formatet formatet bidreg i like stor grad til dette spelerommet.