Fra supernova til stjernetåke

Mens første bok i serien om Nova og Finn startet med en (stjerne)eksplosjon har bok to fortsatt i en retning som minner mer om supernovaens endepunkt. Den er roligere, vakrere og kanskje litt mer foruroligende?

Mens forrige bind hovedsakelig foregikk i død-sonen, ankommer Finn og Nova byen Hiarta i begynnelsen av historien, hvor de oppholder seg resten av boken. Finn tar med seg Nova til Eira, som vi møtte i begynnelsen av forrige bok, i håp om at hun kan hjelpe ham med å finne ut hvem, eller kanskje heller hva, Nova egentlig er. Et gryende vennskap starter mellom Nova og Eiras adoptivdatter Astrid, men blir raskt forstyrret av at Novas krefter har begynt å utvikle seg. Samtidig ønsker mennesker (eller kanskje heller skapninger?) fra Novas fortid å komme i kontakt med henne, på godt og vondt.

Der hvor første bok hadde fokus på actionsekvenser og etablering av verdenen, har Monster et roligere tempo, og backstories står mer sentralt. Mens vi er i Hiarta får vi både lære mer om Finn og hans avdøde datter, Sunniva, litt om Astrids fortid og ganske mye om Novas. I tillegg lærer vi mer om forhistorien til selve verdenen, hva hjertesøvnen er, og litt om hvordan makinaene og titanene (eller englene?) passer inn i det hele.

Bokens undertittel Monster er et gjennomgangstema i boken. Forsiden avbilder, sammen med Finn og Nova, Novas mystiske far, som definitivt er designet til å se ut som et monster, og mange av handlingene hans stemmer også med den beskrivelsen. Samtidig lurer jeg på om det ikke kan være mer under overflaten her enn vi umiddelbart tror, ut fra det vi lærer om motivasjonene hans, for eksempel, og jeg er spent på hvordan dette vil bli behandlet i siste bok¹.

Men også de litt mindre «åpenbart monstrøse» karakterene, Nova og Astrid, filosoferer rundt dette. Begge føler seg annerledes, enten fysisk eller på andre måter, og snakker sammen om hvordan de føler seg som, eller blir anklaget for å være, monstre eller misfostre. Nygaard har uttalt at han har: «alltid likt historier som fokuserer på det menneskelige, og som stiller spørsmål ved vår egen identitet og plass her i verden².», og dette blir tydelig belyst i historien.

Tegningene i bind en ble beskrevet som svært vakre³, og i bok to synes jeg de bare har blitt enda bedre. I første bok syntes jeg at linjene kunne virke litt svake og utydelige, og kanskje litt for tydelig «tegnet», i tillegg til at for eksempel hår og skjegg av og til virket litt unaturlig stive. I denne boken har linjene blitt renere og tydeligere, og stivheten er i stor grad forsvunnet. I tillegg er Asle Sætre, anmelder av forrige bok, sitt ønske oppfylt om håndskrevne snakkebobler heller enn maskinskrevne bokstaver.

Jeg blir særlig imponert over fargebruken i Monster. Bøkene ser i stor grad ut til å ta inspirasjon fra fargepaletten til en ekte supernova (eller i alle fall stjernetåken), med mye lilla, samt gult, rødt, blått, hvitt og svart. Det er ingenting å klage over i første bok, men det føltes likevel som om fargene ikke alltid harmonerte. I bok to er denne følelsen forsvunnet fullstendig.

Om dette er et bevisst valg for å gi en tryggere stemning til Hiarta sammenlignet med dødsonen, eller om Nygaard rett og slett er blitt flinkere til dette vet jeg ikke, men det gjør definitivt tegneserien enda vakrere og mer behagelig å lese. I tillegg virker det som fargene i enda større grad brukes for å illustrere forskjellene i hvor karakterene befinner seg, og deres stemninger og følelser.

Når en stjerne eksploderer i en supernova blir ofte stjernens ytterste lag, atmosfæren, blåst ut og danner en type stjernetåke. Disse fenomenene er, i min subjektive mening, noe av det vakreste som finnes i universet. Samtidig er det noe urovekkende ved de enorme massene og deres underlige former, farger og vissheten om deres dramatiske opphav. Likevel kan de neppe sies å være like dramatiske som selve eksplosjonen. Det samme føler jeg kan sies om Supernova: Monster. Den er nydelig vakker, litt mindre dramatisk men noe mer urovekkende enn sitt «opphav», den forrige boken.

Nygaard har selv sagt at han er inspirert av den svenske kunstneren Simon Stålenhag⁴ og hvordan han blander science-fiction og realisme. Interessant nok er Stålenhags rollespill Tales from the Loop blitt sammenliknet med Stranger Things, og den sammenligningen føler jeg også passer til Supernova. Dette gjelder både forholdet mellom Finn og Nova, som kan minne om det mellom Hopper og Eleven, i tillegg til at Nova og Elevens backstories har ganske tydelige likhetstrekk. Bortsett fra dette er det ikke så mye med den dystopiske sci-fien som minner om en amerikansk grøsserserie med nostalgi for 80-årene. Monster er en original fortelling i et svært originalt univers og jeg er virkelig spent på hvordan alt kommer til å kulminere i siste bok.