Mening i en forfalt verden

Serieskaper Even Skaranger nådde ikke opp på pallen i Egmonts episke tegneseriekonkurranse, men jobber selvsikkert videre med «Navigatøren»

Konseptet er et ukonvensjonelt science-fiction-univers som har elementer av steampunk og dieselpunk, med dystopiske tema. Mye av det handler om industrialisering, det er en verden som har blitt mer og mer mekanisert, men som også har forfalt. Kulturen er preget av dette. -Jeg har for eksempel et kapittel som er egentlig mest dedikert til å skildre kulturen, forteller han. -For jeg føler at det er som en karakter i universet, og derfor trengte å utformes litt. Estetisk passer det meg veldig bra med mange små detaljer, med muligheten til å lage forfalne art nouveau-settinger blandet med overvekst. Senere, etter hvert som historien utfolder seg, blir det mer action og romantikk. Et univers som forhåpentligvis er innbydende og interessant å se på.

Kunst og arkitektur
Hovedpersonene Rachel og Phobos er store kontraster, men serieskaperen kan røpe så mye som at de etter hvert utvikler et bånd og begynner å få følelser for hverandre. Men hele første kapittel dreier seg om Rachels leten etter de mytiske og titulære Navigatørene. Rachel er en følsom, morsom eventyrlysten skikkelse med sterk rettferdighetssans og store ambisjoner om å bringe tilbake verdier som kunst og kunnskap i en krigsherjet verden som ikke lenger har en plass for dette. Phobos er en desertør, egentlig en fæl kar, men sjarmerende. En velkjent arketype. Også sentral er historikeren Alan, en venn av faren til Rachel, og Chris, en eventyrlysten ung mann som kommer til å få en større rolle senere. Historien kan komme til å dra til stjernene, men for Even er det viktig at den ikke blir for flyktig, at den inkluderer temaer som typiske space-operaer kanskje ikke har.

Arkitekturen er sentral. Even har tatt utgangspunkt blant annet i motiver fra Venezia, Firenze og Bucuresti, og viser meg side etter side fra notatbok.  -Jeg opplever at A5-formatet faktisk er mye lettere å tenke ut komposisjon i. Hvis det blir større begynner jeg å henge meg opp i detaljer, forklarer han om preferansen han har for å tegne i notatbøker. Han vil heller jobbe videre med tegningene etter å ha skannet dem inn. De sidene han sendte inn til Egmonts episke tegneseriekonkurranse, for eksempel, var bearbeidet etter å ha blitt fotografert med mobilkamera – Jeg kan gjøre ganske mye med veldig lite, egentlig, Det er viktig for meg at jeg legger så mye arbeid i det som hvert bilde krever, sier han. Det skal lyssettes, det skal ha denne paletten med jordfarge som gir en følelse av renessanse. Veldig mye tid går med bare til å digitalisere og så gjøre det ferdig. Kanskje endrer han på deler av komposisjonen også. han jobber i Photoshop, som han er mest vant med og er blitt rask i.

Å styre historien
Plutselig så bare kommer det ut av meg, sier Even om inspirasjon. Jeg har jo egentlig hatt en slags kunstnerisk blokkering i mange år, og plutselig så kom det, for litt over et år siden. Han nevner inspirasjonen fra J. Scott Campbell, og framhever dennes talenter for uttrykk og dynamikk. Han ønsker ikke å gjøre seriene sine like seksualiserte som Campbells, men det er viktig at det er ekstravagant, og at det er litt humor i det, selv om han også ønsker å gjøre det mørkt og mystisk.

I senere tid har Even lest mye i Stephen Kings «On Writing»: -Han sier det at historier er som fossiler som man ender med å pusse på. Og denne historien kommer veldig naturlig ut av meg. Det er noen arketyper som er veldig levende i meg som har lyst til å komme ut og si sine ting, og jeg prøver så godt jeg kan å være sann mot dem. Men ærlig talt er det fortsatt et mysterium hvor det hele går hen. Selv om jeg har stor tillit til at det kommer til å følge manuset som jeg har skrevet, at karakterene skal gjøre de tingene som de sier at de skal, og begynne å føles ut som ordentlige folk. Jeg liker at karakterene går gjennom ulike prøvelser.

Det er litt filosofi som også ligger til grunn, men jeg føler det kan bli tørt og lite levende hvis man begynner å snakke filosofi, Man må få det ut gjennom et narrativ som har litt følelser i seg. Men det handler om å bringe tilbake kunst, mystikk, diskusjon og i det hele tatt mening i en verden som er veldig forvirret og forfalt. Det er diffust, men vil bli tydeligere ettersom historien skrider frem. Man skal ha rom til å endre på ting, også.

Etter å ha prøvd Egmonts siste konkurranse ser Even fortsatt etter en utgiver – Akkurat nå bare fortsetter jeg med det samme momentet som jeg hadde da jeg jobbet opp mot deadline for konkurransen. Jeg er temmelig sikker på at det finnes mange målgrupper som er interessert i å lese Navigatørene. Kanskje passer det mer for ungdom og voksne. Enn så lenge har han satt seg en foreløpig deadline for bok 1, til desember 2023.

Finn ut mer på Staranger Art

Les også:
Det episke finaleheatet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.