Bløtdyret og kråkebolla

Egmont har atter et blad de legitimt kan kalle «Rutetid». Kanskje som en konsekvens av dette, har de startet året med å pushe to enrutersamlinger, «Absurdgalleriet» og «Hurtigmat».

Valget av disse to titlene er ikke umiddelbart klart, men ved nærmere vurdering tegner det seg et mønster. Sverre Bjørstad Graff kom nærmest ved en tilfeldighet (slik han selv framstiller det i boka) til å skape son egen nisje da han i all hast måtte sende inn en vitsetegning med et ordspill han synets var litt for tåpelig. Så viste det seg at folk elsket tåpeligheten, og fortsatte å elske det da han begynte å lage mer av det samme. Slik ble «Absurdgalleriet» den norske humorspesialisten på ordspill, gjerne av den kløktige sorten, men oftere, og helt uten skam, av det bløte slaget. Selv de vitsene som er litt på kanten føles ofte utrolig bløte. Første og fremst de naive tegningene, men til en viss grad også den verbale presentasjonen, gir vitsene et avvæpnende og uskyldig uttrykk.    

Tre ordspill i én tegning er nok personlig rekord.

Kanskje derfor greide jeg å stave meg gjennom en hel bok av disse uten at Graffs ordspill ble for slitsomme. Blødmer kan være irriterende, men med den rette innpakkingen kan de også være koselige og behagelige. Dessuten sympatiserer jeg med tegnerens begrunnelse for å spesialisere seg på blødmer, som uttrykt i boka: «Mange sier at norsk er et fattig språk. Jeg ønsker å vise at det ikke er riktig. Norsk er et rikt språk! Det er et språk som rommer mye og som har mange muligheter.»

I kontrast til denne letthetsfølelsen, er den første Hurtigmat-boka like tungt fordøyelig som tittelen metaforisk spiller på.

Men hvorfor akkurat Marius Henriksens enruterserie i stedet for f.eks. «Flisespikkeri»? Sistnevnte er jo tross alt tegnet av Øyvind Sagåsen, som Egmont nå i ett år konsekvent har markedsført som sin gullgutt hva humorserier angår. Men etter noen få siders gjennomlesing ser man en mening med det; en ganske tydelig mening, også. Henriksen er ganske enkelt drøyere enn Sagåsen. Drøyere enn de fleste. Forlaget skryter da også av dette i pressemeldingen, noe de trygt kan gjøre uten å overdrive. Dette er ikke en bok jeg vil spise mens jeg leser, noe man kan ta enten som en innvending eller som et kompliment. Uansett, i motsetning til Storefris julehefte av samme serieskaper, forstår jeg hvorfor denne eksisterer.  

Awww…men på neste side finner vi en svært så grafisk bæsjevits, også den med fødestua som setting. Slik opprettholdes balansen i Hurtigmats verden.

Marius Henriksen fanger opp et marked av lesere som savner den noe plumpere humoren fra Pyton og tidlig Pondus (og dermed gir plutselig tegnerens kopiering av tidlig Pondus mer mening, også). Samtidig som han legger han seg på et høyere nivå av komisk modenhet enn den berømmelige lavpannetheten fra Pytons glansdager. Et visst satirisk klarsyn er aldri langt unna. Kanskje er det også mulig å spore noen nostalgiske nikk til Norsk MAD her, på den måten at mange av vitsetegningene hans er tematisk inndelt og presentert i tråd med det klassiske humorbladets kvasi-artikkelformat.    

De to vitsetegnerne uttrykker ganske ulike nivå av profesjonalitet. Graffs tegninger virker som et sideprosjekt uten mye planlegging bak, mens Hurtigmat åpenbart er laget av noen med et bredt register av referanser, og ambisjoner om å drive med dette på heltid. Absurdgalleri-boka var likevel en umiddelbar suksess som forlaget fortsetter å skryte av. Skal man selge humor, er det viktig å diversifisere.

(Øverst: «Juletapir», duh!)

Les også:
Anmeldelse av Rutetid # 1/20

Absurdgalleriet
Av Sverre Bjørstad Graff
Forord av Øystein Dolmen
120 sider
179 kr
Egmont


Hurtigmat: Billig latter og tomme kalorier
Av Marius Henriksen
Forord av Frode Øverli
120 sider
189 kr.
Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.