«Bukkekrigerne» er en makeløs mytisk verden for dem som er på terskelen til å miste det magiske ved barndommen.
Rammen rundt fortellingen er Landsbyen, hvor for ti år siden alle våpenføre menn ble mobilisert og sendt ut i en krig hvorfra ingen informasjon er kommet tilbake, langt mindre dem innskrevet i de militære ruller. Landsbyens gjenværende kvinner organiserte et ordenslaug for å verne om samfunnet og forsvare det for dem som ble igjen. Opplæringen starter året jentene fyller ti. Vi følger Molly gjennom rekruttopplæringen og strabasene dette medfører.
Fortellingens univers er bygget opp med flere interessante karakterer, både gamle og unge. De er skildret med dybde og humor. Karakterene har historier fra et levd liv, noe som skaper dybde i universet. Spenningsrommet mellom foreldregenerasjon og barn er godt beskrevet, og flere hendelser derimellom er overførbare til dagens barndom. En fantastisk bikarakter, Magda, er som skrevet rett inn i denne pandemiens tidsalder, og underbygger det gode arbeidet som er lagt ned i å forankre verden til en form for realisme.
Illustrasjonene, av Amélie Fléchais, tar meg rett tilbake til syttitallet, på den gode, hjemmekoslige måten. Ikke verst for en tredveåring. Hun har allerede rukket jobbe med flere storfilmer, blant annet har hun vært involvert i Troll-universet. Fléchais og forfatter Jonathan Garnier har skapt en verden som lever sitt eget liv utover de glimt vi får se i boken.
Norrøn inspirasjon er i skuddet her i Norge for tiden, og det er lett å sette denne boken inn i den tidsånden, samtidig som Garnier de facto stammer fra Normandie, så dette er en del av hans kulturelle ballast også. I alt jeg leser om serien, fra forlagets tekster og per Google translate-fransk så er dette et avsluttet verk på tre bind. Bare her i første bind er det rom for å bygge ut historien i et utall retninger, så jeg er spent på hvilken vei neste bind fører oss ned ad.
Jeg er usikker på hvilke forkunnskaper barn trenger for å lese historien. På samme måte som Neil Gaimans historier blir denne bedre av å ha kulturelle referanser liggende et sted i hjernevinningene, og jeg ser for meg at denne første boken i en serie på tre vil dra veksler på å bli lest i tospann, mens de neste bøkene kan bygge på forforståelse skaffet gjennom denne. Til å være en verden hvor alle menn er sendt ut i krig er det fortsatt et antall eldre, uføre og ungdommer som bor i landsbyen, og det åpner for en debatt om hvilke egenskaper man trenger i en krig. Samtidig ER historien medrivende og fortalt rett frem etter nesen, og mulig å følge langt ned i alder.
Igjen slår det meg hvor urettferdig det er at det er så ufattelig vanskelig å lese tegneserier høyt i et klasserom., både per fysisk bok og per storskjerm. Billedbøker og illustrerte bøker har det fortrinn at det i regelen er ett eller to bilder per oppslag, og de utdyper teksten uten å forstyrre. Gode tegneserier, på den annen side, har en leserytme det er umulig å gjenskape, bildene er skapt for å leses fra øverste venstre hjørne til nederste høyre, og i samme tempo som opplesningen.
Det klarer svært få elever opp til fjerde trinn. Den som eventuelt knekker den nøtten må gjerne sende meg et ord.
Solum Bokvennen har lagt inn gode tegneserier i høstens katalog. Jeg har planlagt bruke helgen i selskap med Raptusgjest 2006 Bryan Talbot, hans kone Mary og deres verk Fedre og døtre fra samme utgiver.
Bukkekrigerne Bind 1: Neste generasjon
Av Jonathan Garnier og Amélie Fléchais
Oversatt av Stéphanie Lutz De Miranda
76 sider
199 kr.
Solum Bokvennen
