I Døden i Trieste forenes David Bowie, Rasputin og Marlene Dietrich i et univers der sci-fi, dadaisme og surrealisme utfordrer alle regler for mening og logikk.
John Arne Sæterøy, bedre kjent under pseudonymet Jason, tar leseren med på en uforutsigbar reise gjennom tid, kunst og absurditet. Med surrealistiske, dadaistiske og sci-fi-apokalyptiske elementer utfordrer han både tradisjonelle fortellerstrukturer og leserens forståelse av mening. Fra 1920-tallets kunstneriske underverden til en dystopisk 80-tallsfremtid, smeltes det ulogiske og det estetiske sammen i tre historier der spørsmålene ofte står sterkere enn svarene.
Den første, Magritte-banden, er en kunstkriminalfortelling satt til Brussel på 1920-tallet, hvor kunsttyveri og mystiske forsvinninger preger handlingen. Her blir surrealismen en integrert del av historien, med tydelige nikk til René Magrittes virke og ikoniske malerier.
Den andre historien, Døden i Trieste, dykker ned i dadaismens univers der tradisjonell logikk og fornuft settes til side. Fortellingen er en actionfylt blanding av død, kjærlighet, mystikk og dadaistisk poesi — eller nonsens om du vil —krydret med scener som gradvis bygger opp til et hint om enda mer kaos og krig.
Til slutt kommer den apokalyptiske science fiction-fortellingen Sweet Dreams (et nikk til Eurythmics’ slager fra 1983), der David Bowie som “stjernemannen” står sentralt i et desperat forsøk på å redde verden fra undergang. Her er new wave, mumier og mytologi vevd sammen til en opplevelse som er både fengende og forvirrende.
I sin helhet er tegneserien kaotisk lesning, men balanseres noe av Jasons karakteristiske minimalistiske stil. Illustrasjonene er preget av rene svart-hvitt linjer og hans velkjente hundefigurer med tomme øyehuler. Figurene beveger seg gjennom et fireruters format som gir historien en stram visuell struktur. Bakgrunnene holdes enkle, noe som setter søkelys på figurene og deres handlinger.
Som vanlig leker Jason seg med popkultur og referanser, alt fra Magritte sitt ikoniske bilde “The Lovers” til filmen “Metropolis”. David Bowie, Rasputin og Marlene Dietrich dukker opp i sammenhenger som vekker spørsmål om grensene mellom virkelighet og representasjon. Dette er jo nettopp kjernen i surrealismen og dadaismen – det kaotiske, ulogiske, mystiske og uforutsigbare. Samtidig har disse gjesteinnslagene ingen klar hensikt – de bare eksisterer som en del av miksen. Det er underholdende, men etterlater samtidig et spørsmål: Hva er egentlig poenget?
Selv om historiene kan leses hver for seg, knytter Jason dem subtilt sammen med visuelle referanser og frempek. Denne stilistiske understrømmen skaper en viss sammenheng, selv om narrativet er uforutsigbart. Til tross for at tegneserien tilbyr en kulturelt rik opplevelse, med en visuelt stilren utførelse og kreative innslag, oppleves strukturen som oppstykket. Brå sceneskift forstyrrer flyten og gjør fortellingen krevende å følge.
Denne ustabile fortellerformen forsterker inntrykket av kaos, og gjør det utfordrende å forstå karakterenes motivasjon og handlinger. Leseren rekker nemlig ikke å bli kjent med dem innimellom alt det merkelige de opplever og gjør. Dette skaper en distanse mellom leseren og karakterene, og det blir utfordrende å engasjere seg emosjonelt, noe som igjen bidrar til at tegneserien kan oppleves som noe overfladisk.
Dialogene og monologene leker med språklige vridninger og ulogiske sammenhenger. Ofte gir de ingen mening, og bidrar nettopp til den nevnte distansen til karakterene. Samtidig bærer teksten en selvbevissthet som reflekterer over kunstneriske og kulturelle konsepter. Resultatet er en blanding av intellektuell, men absurd komikk, ofte formidlet med en ironisk distanse. Leseren etterlates som en passiv observatør av en kaotisk verden der mening stadig glipper unna.
Man kan argumentere med at Døden i Trieste utfordrer leseren på samme måte som surrealistene utfordret kunstens grenser. Den sier like lite – eller kanskje like mye – som maleriene til Magritte. Kanskje ligger poenget nettopp i meningsløsheten og det uerkjennelige. Om dette oppleves berikende eller frustrerende, avhenger av leserens smak og tålmodighet. Magritte uttalte en gang at: “Mine malerier er synlige bilder som ikke skjuler noe. De vekker mysterium, og når man ser på et av mine bilder, stiller man seg selv spørsmålet: ‘Hva betyr det?’ Det betyr ingenting, fordi mysterium heller ikke betyr noe – det er uerkjennelig. ” [1] Denne tankegangen synes å ligge til grunn for Jasons tilnærming. Spørsmålet gjenstår: Er dette tilstrekkelig for å engasjere, eller er forfatteren så opptatt av å fremstå smart at han mister forbindelsen til sitt publikum?
Jason viser en god forståelse for kunsthistorie og dens virkemidler. Det hele kan føles som en videreformidling av surrealismens arv, heller enn en ny tolkning. Samtidig er det umulig å ignorere bokens effekt. Den vekker undring, frustrasjon og en trang til å finne svar – selv om disse svarene aldri kommer. På sitt beste er dette en leken hyllest til det absurde, men på sitt verste kan det oppleves som pretensiøst og utilgjengelig.
Døden i Trieste
Av Jason
184 sider
329 kr.
Magikon
