Det grensesprengende tiåret

Ingen serieskaper var som Charles M. Schulz, og vi får neppe se hans like igjen. Men som «Det beste fra 1970-1979» illustrerer, var det mer enn en slags forteller og en slags humorist i Schulz.

Verdens beste tegneserie, erklærte bokas oversetter Knut Nærum om Knøttene på forsiden til Dagsavisen 15. oktober. Og jeg er tilbøyelig til å være enig med han. Hvis jeg er nødt til snevre de inn til en, altså. Da boka «Det beste fra 1960-1969» utkom i fjor, uttrykte jeg ikke bare håp om at det skulle komme flere bøker i serien, men også at Knøttene på 70-tallet er undervurdert, og at noen av de morsomste stripene i seriens historie stammer fra denne perioden.

Nå er den tilsvarende boka som dekker 1970-1979 her, og endelig blir jeg enten verifisert, eller må svelge ordene mine.

For først å gå så vidt tilbake til min generelle vurdering av Knøttene opp gjennom seriens historie, vil jeg i vide poetiske trekk si det sånn av serien var som en høst på 50-tallet, som en vinter (dvs. kald, men langt i fra trøstesløs) på 60-tallet, og som en sommer på 70-tallet. Ikke på grunn av noen årstid som var dominerende i selve serien, men på grunn av den allmenne stemningen.

70-tallet var tiåret da Knøttenes univers ble utvidet. Nye bifigurer som Snefrid, Woodstock, Sniff eneboer-bror Spikern, Lises venninne Eudora og Sofie og Espens babybror Skrapekaka blir introdusert. Pernille blir en svært prominent bifigur. Lise finner sin plass som skoledum og skolelat, uten at hun noen gang gir opp forsøkene på å komme seg gjennom skoledagene med kreativ bløffing.

Forresten så heter Snefrid Grete i denne boka. Jeg vet det er et navn som er brukt før, men hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Og Skrapekaka heter Reprise, en mer direkte oversettelse av det engelske navnet hans, Rerun.

En liten, men litt viktig digresjon: De fleste av de erkeamerikanske og tidstypiske referansene er også oversatt direkte, noen ganger så direkte at det virker unektelig kunstig. Okay, så vi later ikke lenger som om baseball spilles i Norge, og vi beholder den amerikanske sjargongen, men «first, second, third og home base»»?  Noen av referansene, som bicentennialen, blir forklart i kommentarene, men bokas forord er sparsommelig med slik spesifisert informasjon. Til gjengjeld inneholder det rikelig med informasjon om, og refleksjoner over, tidsånden i den aktuelle epoken.

Og tidsånden er viktig. Der Charles M. Schulz tidligere tenkte i mer filosofisk retning, følte han tydeligvis at han tydeligvis at han i løpet av tiåret var kommet i den posisjonen hvor serien kunne handle om hva han enn ville. Han begynner å tenke samfunn.

I overgangen går det fortsatt mye i snusfornuftigheter fra et kompakt univers, men allerede i 1970 er det nærmest som vi får et forvarsel om Watergate, da Sniff blir utnevnt til «overbeagle». Det enorme politiske ansvaret (som stillingen hans av en eller annen grunn innebærer) brenner ham ut, og han blir avskjediget. Særlig politisk ble Knøttene aldri, men serien lagde tidvis glitrende religionssatire. Denne boka inneholder to eksempler på hvordan Gresskargubben (tidligere Olsokgubben) brukes som en metafor for sekterisme; i den ene får Snefrids foreldre henne til og med «avprogrammert» for hjernevask etter en samtale med den «falske profeten» Espen. Det er lett å glemme hvor lite berøringsangst Schulz til tider kunne ha.

Sekvensen der hele gjengen havner på kristenfundamentalistisk sommerleir, er dessverre ikke med, for den er fra 1980, men mye av seriens etter hvert utvidete univers tar utgangspunkt i årvisse sommerleirer. Schulz selv likte ikke slike leirer, noe han innrømmer i en av bokas kommentarer. De blir til og med sammenliknet med militærtjeneste på en svært direkte måte, i en sekvens der Baltus søker om fritak fra sommerleiren (han får avslag, selvsagt).

Men om Schulz har noe til felles med Lillebjørn Nilsen, er seriens sommerleirer vanligvis litt mer interessante enn «Stilleste gutt på sovesal 1». Hele 16 striper er gjengitt av en dramatisk sommerleirsekvens fra 1972, der Pernille lager en scene når hun får se den sagnomsuste lille rødhårete jenta, og blir grepet av depresjonsanfall av hvor mye penere hun er (i Pernilles egne øyne) enn Pernille selv. De er en sann klassiker, og også et forvarsel om et merkelig kjærlighetstriangel som skulle vare hele resten av Knøttenes historie; Pernille og Snefrid er forelsket i Baltus, men tør ikke fortelle ham det, og Baltus har for lavt selvbilde til å fatte det. Særlig Pernilles forelskelse er et ganske hyppig tilbakevendende tema i boka.

I det hele tatt, jeg kunne holdt på minst et par-tusen ord med å analysere og forklare alt som «Knøttene 1970-1979» dekker av små, men også stadig flere større hendelser. Og enda har jeg ikke nevnt den episoden der Sofie faktisk ikke nøkker vekk ballen når Baltus vil sparke den!  

60-tallet var lettere å oppsummere. Det var en periode preget av flere ord og mer fyndige morsomheter, og ikke så mye mer enn det, mens 70-tallet var preget av satire, surrealisme, føljetonger, uforløste kjærlighetsdrama og ikke så rent lite action. Utover tiåret mistet Schulz gradvis litt fokus ettersom ambisjonene hans som forteller ble større. Og vi mistet noe underveis, da vi fikk en tegneserie som ikke var like unikt slagferdig i sitt vidd som under «gullalderen». Til gjengjeld fikk vi nye, rike og mer allsidige leseopplevelser.


Knøttene – Det beste fra 1970-1979
Av Charles M. Schulz
Oversatt av Knut Nærum
Forord av Håkan Boström, oversatt og med tilføyelser av Knut Nærum
200 sider
399 kr.
Gyldendal    

Les også:
Anmeldelse av Knøttene – Det beste fra 1960-1969

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.