Grådighetens pris

Å ta noe gammelt for å gjøre det nytt er aldri uten risiko, men når det fungerer så godt som dette må det være lov å strø om seg med superlativer.

I hendene holder jeg endelig den etterlengtede «Kvitebjørn». Eventyret Maja Lunde har ønsket å lage en versjon av i en årrekke. Boka er stor, tung og forgylt. En tiltrekkende bok som øker mine allerede høye forventninger.

Det starter lovende, med en stor snirklete førstebokstav som gir umiddelbar eventyrstemning. Jeg merker meg straks nyansen i den første setningen: «Det var en gang et dronningrike så vakkert og frodig at ingen hadde sett maken». Tydelig eventyrform med «Det var en gang», og like tydelig viser setningen at dette eventyret er modernisert med ordet «dronningrike».

Allerede på første side er jeg bergtatt, og lar meg blende av idyllen. Men brått blir stemningen i boka bekmørk. For alt var ikke idyll. Mørket skapes av grådighet, en mørk og stygg grådighet som fortærer fortellingens skurk. Leseren får dermed historien om hvordan den onde ble ond. Dette har ikke fått mye fokus i de klassiske eventyrene der alt gjerne er svart eller hvitt, rett eller galt, snill eller slem. Gjennom hele historien ser vi den onde heksa bære en kappe av bjørnepels som et symbol på hennes grusomme skjebne.

Den forsmådde unge kvinnen synker dypere ned i ond magi

Forfatteren har tatt seg mange friheter i sin gjendiktning av eventyret, men de sentrale punktene står likevel fjellstøtt. Og selv om det var veldig viktig i de gamle eventyrene at det hele endte med giftemål, halve kongeriket og lykkelig alle sine dager, er ikke dette like viktig for alle i 2022. De moderniserende grepene som er tatt gjør det lettere for dagens barn og relatere seg til karakterene og handlingen, og det virker på ingen måte påtatt eller krampaktig. Dette er rett og slett en spennende og storslått historie om grådighet, hat, vennskap og kjærlighet. Morsom er den også.

Bokas heltinne har fått navnet Liv som jeg tenker har en symbolsk betydning. Liv er en livlig jente som er i tett kontakt med naturen og dyrene i den. Hun lever i et rike som er goldt og fattigslig, men gjennom eventyret vil hun være en viktig brikke for å gjøre verden frodig og levedyktig igjen. Natur og klima er en rød tråd gjennom Maja Lundes forfatterskap og det er, som hun selv har sagt, helt naturlig å skrive litt om dette når man skriver en bok om en isbjørn i 2022.

Liv lurer på hvor Valemon forsvinner om natta

Maja Lunde har lang erfaring fra å skrive manus for film og tv, noe som har kommet godt med i jobben med å skrive tegneserien. Det merkes tydelig at det er en uanstrengt flyt i teksten. Ordene samsvarer også godt med illustrasjonene som er vel så imponerende som selve historien. «Kvitebjørn» er en tykk bok som rommer mange, mange tegninger. Tegninger som spenner fra store enkeltoppslag til sider fulle av rutenett. Frodig natur, ond magi, isbreer og søte skogsdyr, i tillegg til et enormt følelsesliv hos både mennesker og dyr. Hans Jørgen Sandnes har måttet sjonglere mellom det store og spektakulære og det nære og såre. Min oppfattelse er at han har levert noe helt enestående, som samtidig kan gi litt assosiasjoner til Walt Disneys univers.

Mye kan gå galt når man lefler med gammel kulturhistorie. Eventyrene er en bauta i norsk identitet, men de begynner også å gå tapt. Dagens barn bryr seg ikke om dem. De er gammeldagse og trauste. Denne boka har derimot et bredt nedslagsfelt og jeg håper den blir stående som en klassiker.