Kan en bok om arbeidslivet bli mer generell enn «kollegaer»? Når bitene er lagt sammen, har årets Lunch-temabok likevel funnet opptil flere måter å rettferdiggjøre sin eksistens på.
Min første innskytelse da jeg fikk vite om vårens temabok fra Lunch var sant: Prøver de en gang? De to første temabøkene var stripe/prosa-blandinger med forsøk på reelle refleksjoner. Den tredje var en ren stripesamling, men hadde et veldig konkret tema, nemlig direktør Birgers vekst og fall. Årets temabok har tittelen «Den lille boka om kollegaer av varierende kvalitet», som er så generelt som det kan få blitt. Da kunne en like gjerne kalt den «Den lille boka om jobb». Jeg gikk gjennom Lunch # 2/26 (dette nummeret ble valgt fordi det legger mindre vekt på ett bestemt tema) og av de 28 Lunch-gagsene i nummeret, var det kanskje fem som ikke kunnes sies å handle om kollegaer.
(Eller kolleger, som ser ut til å være serieskaperens foretrukne måte å bøye ordet på)
Én prosatekst har den imidlertid, nemlig forfatterens forord, en kort men fascinerende og informativ tekst om hvor Børge Lund tar inspirasjonen sin fra. Hadde jeg vært litt innful kunne jeg påstått at den er det beste ved boka, men det blir jo feil alle den tid vi snakker om Lunch – En av Norges mest målbevisste, egenartede, intelligente og framfor alt morsomste stripeserier.
Men er det noen grunner til å ha nettopp denne? For den tilfeldige publikummer som ikke har alt og lest alt fra før, er den i alle fall i et mer reisevennlig format enn de kvadratiske hardbackbøkene, når du først skal ha en samling med Lunch-striper.
Samlingen gir jo dessuten innsikt i sekundære karakterer som Vanessa (vi får bl.a. et gjensyn med hennes veldig karakterdefinerende første opptreden), Kalle, Siv.ing-Terje, pre-direktør Linn, Bodil, og til og med Reka. Sånn sett gjør «Kollegaer» en innsats for å rettferdiggjøre seg selv i kraft av tema. Alle skal med denne gangen.
For komplettisten som har alt fra før, blir det også denne gangen lokket med et incentiv i form av en håndfull nye striper. To løsrevne striper er ikke tidligere publisert, mens den tolv striper lange sekvensen som avslutter boka, er ny. Sekvensen er nærmest som en Dickens’ Julefortelling med en rund bursdag i stedet for jul. Kjell er bitter og frustrert, blir fordi, blir det etter hvert antydet, han ikke får noen oppmerksomhet fra kollegene på sin femti års bursdag. Men selvsagt blir det feiring til slutt. I kjent stil prøver Kjell da å finne bevis for at de gjort en halvveis og halvhjertet jobb med selskapet. Når han ikke finner det heller, tillater han seg på bli rørt.
Denne vanskelige balansegangen mellom hjertevarm og morsom er noe som alle norske stripeserier må håndtere innimellom. Børge Lund har hatt varierende suksess med dette, så for sikkerhets skyld avslutter han seansen med noe han er virkelig god til: En sleivete kommentarutveksling (her har serieskaperen forresten lurt inn en «title drop»). Men Kjells store dag er det uansett.
Så ja, de prøver vel. Når bitene er lagt sammen, har denne boka funnet opptil flere måter å rettferdiggjøre sin eksistens på.
Hipp hurra for Kjellefar, som er så rar. Men god på bunnen.
Lunch – Den lille boka om kollegaer av varierende kvalitet
Av Børge Lund
Forord av forfatteren
130 sider
249 kr.
Strand forlag
