«Den lille boka om shitty ledelse» gir oss den utvidete fortellingen om en Lunch-figur som kanskje ble oppbrukt litt for fort.

Den nyeste Lunch-boka er ikke en «håndbok», satirisk eller ei, men ganske enkelt en samling med striper rundt et tema. Børge Lund spiller ikke dum, han vet at boka er utformet for å se ut som det førstnevnte, og i forordet ber han delvis ber om unnskyldning for at dette egentlig ikke er en sånn Lunch-bok, og argumenterer delvis for hvorfor det er det likevel.  «From a certain point of view”, for å sitere den gamle jedi-mesteren.

En ting som virker klart er at humoristiske håndbøker er en formel som har fungert for Strand, så med «Shitty ledelse» prøver de å finne en mellomting uten å måtte lage nye prosatekster.

Lunch er en serie som i grunnen har vært igjennom en rivende utvikling. Ii sin 18 år lange historie har det ikke navngitte firmaet der handlingen foregår, hatt tre direktører med tre ulike lederstiler:

Bache – «Utdatert udugelighet» for å sitere pressemeldingen, en arving som overtok en skakkjørt familiebedrift og lot den forbli skakkjørt, men så vidt bærekraftig. Boka gir ham ca. 15 sider til å utøve ledelse og to sider til å bli tvunget ut i pensjon. Han var sjef gjennom det meste av seriens historie, og til enhver tid fungerte han som et litt tilbaketrukket komisk element, udugelig nok til å frustrere, men ikke nok til å gjøre for stor skade. «Shitty ledelse» har bare plass til å gå veldig raskt over hans siste periode som leder. «Legge seg flat»-sekvensen, for eksempel, er redusert til én stripe tatt ut av sammenheng. Bildet er brokete, men han er uansett bare innledningen til neste leder:

Birger – «Oppblåst og selvforherligende inkompetanse» for å sitere pressemeldingen igjen, headhuntet utenfra.  Ledelsen hans var preget av tomme floskler (eller bullshit, som det heter i Lunch) og hybris. Han ble ansatt i Lunch # 9/20, og avsatt i # 5/24. 

Boka fokuserer overveiende på ham.

Her er det at publikasjonen rettferdiggjør sin eksistens. For Lund har laget nytt materiale til “Shitty ledelse”; seksten nye striper som binder sekvensene sammen. Akkurat nok til at trofaste fans kan anskaffe boka uten å betrakte det som et rent komplettist-kjøp (og andre lesere kommer neppe til å merke forskjell) . Aller viktigst er den nye sekvensen hvor vi får innblikk i ansettelsesprosessen forut for Birgers tiltredelse (bildeeksempel ovenfor). I # 9/20 dukket han bare plutselig opp, så det var absolutt rom for å utvide historien. I ettertid ser vi hvor viktig forholdet mellom Linn og Birger var, så Lund har gitt førstnevnte en utvidet rolle her..

“Birger: The Director’s Cut” kunne kanskje vært en passende alternativ tittel på denne boka. 

Jeg er ikke helt sikker på om Birger fortjente sin egen bok. Ikke av noen annen grunn enn at fire år er kort nok tid til å oppsummere historien hans i en liten favørbok. Han var bedre som objekt enn som subjekt, morsommere i kontekst enn i fri dressur. Det var mindre man kunne gjøre med en karakter som hadde så lite selvinnsikt (til sammenlikning hadde selv Bache et slags selvinnsikt). Jeg fikk inntrykk av at Lund brukte ham mer enn han pleide å bruke Bache, men også at serieskaperen brukte ham opp mye fortere. Denne samlingen bekrefter inntrykket. Etter å ha fått servert stripene hans i samlet og kompakt form sitter man igjen med inntrykket av at selv om flosklene var nye for hver gang, var vitsene de samme mye av tida- Boka sper heldigvis på med litt vitser om Thorsens mellomledelse for variasjonens skyld; et nødvendig grep som de gjerne kunne brukt enda oftere.

Birger var uærlig og dum, en kombinasjon som til slutt fikk ham knepet av Økokrim. Før de hentet ham, prøvde han å gjøre Thorsen til ny sjef. Thorsen lot firmaets beste gå foran egen karriere, og insisterte på Linn (Thorsen kan altså ikke klage på at han ble forbigått denne gangen, slik han ble da styret ansatte Birger).  Når vi leser stripene samlet, ser vi hvor naturlig denne overgangen er, for Birger var kanskje på sitt beste i samspill med Linn – den faste karakteren som var best på å konfrontere ham. 

Linn blir også evaluert av pressemeldingen, som “velment, men muligens selvutslettende”. Jeg har ikke sett så mye til den selvutslettende biten ennå, etter et snaut år har hun god kontroll (i alle fall så god kontroll som noen kan ha på Kjell). Og Børge Lund har bevist at i motsetning til hva f.eks. Billy og Dilbert forteller oss, er ikke vellykket work com-humor avhengig av en fullstendig udugelig sjef. Vi gir henne noen år til, så får kanskje hun også sin “cautionary tale” i bokform. Men jeg håper hun slipper den ydmykelsen. 

Lunch – Den lille boka om shitty ledelse
Av Børge Lund
Forord av forfatteren
130 sider
249 kr.
Strand Forlag