«Mynte – Minnenes forbannelse» av Christian Galli er ekstremt rik på detaljer, vakkert tegnet og har en sympatisk hovedperson. Dessverre kulminerer den i et antiklimaks som potensielt skyggelegger den opprinnelige leseropplevelsen.

Vi får møte Lamia, en jente tidlig i tenårene som opplever å miste hunden sin, Otto, og kort tid senere sin gamle nabo Marta. Mystiske ting begynner å skje i nabolaget, og hemmelighetsfulle karakterer treffes på hvert gatehjørne, blant annet gutten Mikael, mannen med sixpence og frakk, og læreren Walter. Bestevenninnen hennes, Luisa, følger med hele veien og prøver å forstå Lamias sorg.

Denne boka er laget av noen som er omtrent like gammel som jeg. Karakterene Lamia og Luisa har soverommet fullt av for meg gjenkjennbare plakater, og ser på tegnefilmer jeg også har sett. Subtilt, og lite insisterende referanser fra blant annet «Wallace and Gromit», «Chihiro og Heksene», og Disneys «Mulan» og «Basil Musedetektiv». Summen av det hele er min aldersgruppe, selv om bokas målgruppe er de som er tenåringer idag, som muligens er litt for unge for referanserammen. De spesifikke referansene danner et bånd mellom boka og min aldersgruppes kollektive bevissthet, og treffer meg midt i nostalgiens hjerte. Derfor tvinges jeg til å like boka bedre enn jeg ville gjort uten dem. Dette virker også å være tiltenkt av forfatteren, i hvert fall legger forlagets markedsføring vekt på det nostalgiske aspektet ved boka og kobler det opp mot den hyperpopulære serien «Stranger Things» som spiller på lignende type nostalgi.

Universet og karakterene er vakkert og elegant tegnet frem. Galli leker med lys og mørke skygger. Karakteren Luisa har blitt min favoritt, med sine konsekvent store kinn og fregner. Alle karakterene er vakre, også de som ikke er det. Detaljrikdommen, utover referansene, er imponerende. Galli har tegnet hver eneste bok i biblioteket og hvert eneste viskelær, penn og papir i klasserommet. Utsnittene er filmatiske, med mange forskjellige vinkler; oversiktsbilder og nærbilder. Fargene er behagelige, varme og duse. Når det gjelder det visuelle universet kunne jeg godt stupt inn i sidene blitt der en liten stund.

Slutten er dessverre altfor antiklimatisk. Oppbyggingen er spennende å følge, og vi lurer på hva slags monster det er som hjemsøker Lamia. Vi kan ane det, og blir sånn sett ikke direkte overrasket av svaret heller. Men slutten bygger på starten, på forholdet mellom Lamia og hunden Otto, og dessverre får ikke dette forholdet bli tilstrekkelig etablert. Leseren rekker ikke å knytte seg til Otto før han dør, og kan da heller ikke dele Lamias sorg, som er litt av premisset for boken. Det samme gjelder naboen Marta. Galli har fortalt leseren om sorgen, men ikke vist oss den, og ikke benyttet seg fullt ut av tegneserieformatets fantastiske mulighet til å nettopp «show, don’t tell».

Den mystiske gutten Mikaels rolle i det hele blir også vanskelig å kjøpe, fordi oppbyggingen rundt ham ikke har vært tilstrekkelig. En kan trekke en sterk parallell til «Chihiro og Heksene», fra forholdet mellom Lamia og Mikael, til forholdet mellom Chihiro og gutten Haku. Det virker som Galli har forsøkt å skape denne parallellen, men glemt å vise et par sentrale øyeblikk som er nødvendige for at leseren skal henge med. Manuset i kjeklingen mellom Lamia og Mikael fungerer dessverre heller ikke så godt, fordi det blant annet er for stivt og repetitivt.

Det legges opp til at Lamia er den eneste som ser og hører enkelte mystiske ting. At det overnaturlige er et symbol på hennes sorg, som uforklarlige ting ofte er, for eksempel i filmen «The Babadook», som Galli sannsynligvis har sett, med tanke på likheten mellom temaet, oppbyggingen og de respektive monstrene. Likevel åpner han for at det overnaturlige kan være på «ordentlig» også, og det må det nesten være, for at det skal bli interessant. Mikaels rolle, som er av overnaturlig art, fungerer som nevnt dessverre ikke. Da er det mere spennende med læreren Walter som leser bøker om det okkulte; en subtil, men tydelig detalj som aldri følges opp.

En annen finurlighet er likheten mellom Luisas far og et monster i en illustrert monsterbok de leser like etter at han ble introdusert. Dette blir heller ikke fulgt opp eller kommentert. Når disse elementene ikke blir fulgt opp, og tilsynelatende med overlegg fra Gallis side, skaper det grunnlag for en oppfølger uten at vi trenger en insisterende «cliffhanger», som i utgangspunktet er et spennende sted å avslutte ei bok.

Galli har levert en vakker, referanserik bok, med sympatiske karakterer. Lamia og Luisa er en duo som er lett å like, og med sine nostalgiske referanser og nye interesse for det overnaturlige kan vi godt følge dem videre.

Mynte – Minnenes forbannelse
Av Christian Galli
Oversatt av Sigrid Senje
154 sider
299 kr. (veil.)
Fontini