At virkeligheten viser seg å ikke være som man først trodde, er en kjent trope, og det mest spennende er som regel å finne hva som er sant. I «Soluna – Løgnene» blir alt virkelig snudd på hodet.

Etter at Aiden og hans nyoppdagede søster Tanwen (eller er Aiden den nyoppdagede broren?) valgte å teame opp for å komme seg til månen og finne Nila – den eneste som kan bekjempe Omni – forlot vi dem i byen Nexus. Bok to starter også i Nexus, men med et flashback som får Aiden til å stille spørsmål ved alle løgnene han er blitt fortalt av munkene. Det blir ikke det siste flashbacket. Jeg skulle ønske jeg klarte å gi en kortfattet beskrivelse av resten av plottet, men det er rett og slett for mye informasjon. Essensen kan vel beskrives slik: Reisen til månen krever noen uventede ekstra steg, og på veien lærer vi at lite var som vi først ble fortalt

Allerede i første bok var det tydelig at serieskaper Camilla Dahlstrøm ikke er overfladisk med verdensbyggingen. Vi fikk innblikk i en kreativt og godt planlagt verden inkludert historie, magisystem, alfabet, geografi og religion, blant annet via en historietime og en manual bakerst i boken. Ofte blir «hoved-verdensbyggingen» unnagjort i første bok, mens de kommende bøkene bygger på dette. I Soluna er verdensbyggingen i bok to minst like omfattende som i bok en, om ikke enda mer.

Jeg kan ikke bli annet enn imponert over mengden informasjon Dahlstrøm klarer å få inn på de rundt 160 sidene i «Løgnene»  Den inkluderes relativt organisk i historien gjennom flashbacks, i tillegg til at vi får et nytt møte med manualen fra første bok. Denne gangen består den av ti sider heller enn seks, og bare noen profilbeskrivelser inneholder samme informasjon som i første bok.

Dahlstrøm tar heller ingen snarveier med tegningene, med sin relativt originale og estetisk tiltalende stil. Jeg vil til og med si den har blitt litt bedre siden bok én, hvor jeg særlig i begynnelsen fikk litt følelsen av at figurene var trykket inn i bøkene som klistremerker. Kanskje på grunn av de tykke strekene, eller fordi fargene ikke passet helt sammen. I denne boken føles de langt mer naturlige i bilderammene, og det virker som Dahlstrøm har jobbet med strek, farger og skygge.

Når det er sagt, gjør den konstante strømmen av ny informasjon at bøkene føles en smule heseblesende, og jeg mistenker at en triologi blir litt for lite til å komme seg gjennom alt Dahlstrøm vil fortelle. Selv om vi får lære mye om verdenen, får vi aldri god nok tid og mulighet til å bli kjent med den.

Det samme gjelder for karakterene og karakterutviklingen. Vi blir presentert for syv nye personer, og når det kommer på toppen av all verdensbyggingen, blir det vel mye å forholde seg til. Selv om karakterdesignene er ganske unike, sliter jeg litt med å huske hvem som er hvem og hvordan personlighetene skiller seg fra hverandre. På et tidspunkt blir det sagt: «I denne byen ser folk bare farge, ikke fjes.» Og helt ærlig kan jeg relatere til det. Med alle de ekstra karakterene og verdensbyggingen blir det heller ikke mye plass igjen til karakterutvikling hos de som vi alt er kjent med.

Med full jobb ved siden av er det forståelig at Dahlstrøm ikke ønsker å binde seg til for mange bøker¹, særlig når de er så grundig laget som disse. Men hadde serien blitt utvidet med en eller to bøker kunne det gitt rom for å sette pris på verdenen og bli bedre kjent med folk, heller enn å løpe gjennom.

Ettersom jeg elsker godt utført verdensbygging, ville jeg vært først i køen om Dahlstrøm noensinne bestemmer seg for å lage en fullstendig manual og gi den ut. Jeg håper likevel det meste av verdensbyggingen er ferdig nå, slik at siste bok vil fokusere mer på historien. Men uansett hva som vil skje er jeg i hvert fall sikker på at jeg ikke vil kjede meg.

Soluna – Løgnene
Av Camilla Dahlstrøm
174 sider
349 kr.
Egmont

1. Tre bind var planen, da hun ble intervjuet i forbindelsen med lansering av den første: https://serienett.no/serienett/arrangementer/trippel-lansering-soluna-fritt-fall-jenter/ ↩︎