Multikunstneren Christopher Nielsen har fått mye fortjent oppmerksomhet i det siste.
Hans seneste utgivelse Weltschmerz 10B viser bredden i hans kunstnerskap.

Den imponerende utstillingen System Ernst – Oslo Streetview på det gamle Munchmuseet, viste Christopher Nielsens skaperkraft og hans evner som entreprenør. Oppmerksomheten som utstillingen fikk vitner om Nielsens posisjon i kulturlivet, som kunstner, men også som medievennlig samfunnskritiker og rabulist.

Prosjektet Weltschmerz startet som et tegneseriehefte i 1994. Frem til 2001 kom det, med ulike mellomrom, åtte slike hefte. Så ble det en pause før Weltschmerz 9 i 2010. Så ny pause før nr. 10A ble publisert i fjor. Og i år kom altså Weltschmerz 10B.

Årets utgivelse er tredelt: tegneserier, et lengre essay og gjengivelse av maleriene fra utstillingen System Ernst – Oslo Streetview. Den selverklærte «enkle konseptualisten fra Ulsrud» har aldri begrenset seg til én uttrykksform.

Min lille blomst
Tegneseriene (som jo er vært hovedanliggende) utgjør cirka halvparten av boken. Hovedserien, Min lille blomst (22 sider), gir assosiasjoner til filmen The Little Shop of Horrors. Via en mystisk kineser får «den lille mannen» Rolluf tak i en mystisk «orientalsk kjærlighetsblomst». Det utvikler seg raskt et intenst, altoppslukende seksuelt forhold mellom Rolluf og planten, og små avleggere sprer seg over til naboenes hager. Noe de aggressivt skal ha seg frabedt. «Kjærleik er kjærleik!» skriver Nielsen, uansett hvilken form den antar. Men likefullt skildrer serien hvordan Rollufs monomane kjærlighet til blomsten leder ham inn i livsødeleggende fordervelse, også før naboene går til aksjon.

Innledningsvis er Min lille blomst en ganske teksttung tegneserie. Nielsen legger overraskende stor vekt på tekst. Som han skriver i essayet Bitter & skalla, feit, førr & fly forbanna (2003): «Det må alltid være tekst, noe annet er en fornærmelse mot ‘leseren’ (…) Og 50:50 fordeling tekst/bilde er ikke bare lov, men anbefalt.»

En annen ting er at Christopher Nielsen ofte holder seg til en tradisjonell sidelayout og synsvinkel. I de fleste bildene er point of view holdt i øyenhøyde, med cirka samme avstand til figurene.

Bildene i serien er tette og fylt til randen. Originalene til serien var med på utstillingen på gamle Munchmuseet, og det var imponerende å se hvordan Nielsen med sikker hånd sammenstilte farger, svart strek og tekstelementer i bilder og bobler. Det var ikke en rettelse å spore i de mange sidene.

Hans og Grete, André og de andre
Serien André ze Giant (3 sider) forteller om fribryteren Andre the Giant (1946-1993) som drikker 156 øl og brygger på en gigantisk rap. Her lar Nielsen bildene fortelle med uttrykksfull fart og kraft. Kunsten å sveve stein (6 sider) er, i motsetning til Min lille blomst, nesten så godt som ordløs. Serien har også større variasjon i point of view og sidelayout. Tre figurer konkurrerer om å få stein til å sveve ved hjelp av varme. Serien er ifølge Christopher Nielsen «mansplaining av noe komplett meningsløst», men den er også en lettbent visuell lek.

I den 5 sider lange Schwanger bryter Nielsen opp sidestrukturen og lar enkeltbildene flyte sammen i ett stort sidebilde. En gutt oppdager at moren i sin ungdom opptrådte i et grovt pornoblad. Han blir infamt ertet av sine jevnaldrende og opparbeider en livslang bitterhet overfor moren. Sidene har en effektiv kontrastering av fargeblyant-bildene fra pornobladet og de konturskarpe ansiktene til plageåndene. I seriens sluttsekvens går Nielsen tilbake til tradisjonelt sideoppsats, statisk kamera og teksttunge ruter, og det blir et litt brutalt brudd i forhold til de foregående sidenes visuelle stil.

Av brunt er du kommet, til brunt skal du bli ( 4 sider) følger en spontantaborts vei fra nedspyling i do gjennom kloakksystemets labyrint av rør i helsides bilder, til renseanlegget på Bekkelaget. Den humoristiskgroteske serien er passende nok holdt i bruntoner. Men den visuelle leken mangler litt et sluttpoeng.

Hans og Grete i den digitale tidsalder (5 sider) er en pastisj over de gamle skrekkseriene fra EC Comics (Iskalde Grøss). Heksen bruker nettspillet Candy Collect til å lokke og lede de to barna til huset i skogen. Etter en teksttung innledning hamrer Nielsen inn nettets digitale farer, før han på siste side gjør en vri som gir eventyret et utvidet og vondt realistisk perspektiv. Igjen er bildene fylt til randen, og vi er hele tiden tett på figurene. Noe som øker intensiteten i en ellers litt rett-frem formidling.

Helt til slutt i boken får vi serien Ystmrnst (11 sider), en «mareritt hallusinasjon» i rødt og gult der Nielsen henter opp sin evne til frittflytende visuelle assosiasjoner. Den siste mohikaner på sykkel (som Nielsen forklarer betydningen av i essayet) er på vei mot Utopia, men styrter ned i et hull, ned i et paranoid, visuelt mareritt hvor enkelte tekstplakater rettleder leserens forståelse av forløpet. Marerittet blir etter noen sider mer fokusert på en øyenløs flat-earth fantast hvis paranoia raskt blir altomfattende. Dessverre avsluttes serien med en litt flau, gammel vits som sparker ben under det foregående.

Utopia or bust
Første del av essayet Utopia or bust sto å lese i Weltschmerz 10A, der Christopher Nielsen skisset opp de politiske ismenes historie og deres tilkortkommenhet. I del 2 (22 sider) henter han frem sine anarkistiske røtter og gir et bilde av hvor vi burde være på vei, av hvordan samfunnet burde organiseres for å være levelig og ivareta alle. Han lanserer begrepet kube-isme for å beskrive hvordan vi lever våre liv i forhåndsdefinerte, firkantete esker som begrenser og isolerer oss. En tankegang som kan spores tilbake til Malvina Reynolds sang Little Boxes fra 1962. Essayet bør leses i sin helhet (del 1+2) for å gi fullt utbytte. For mange er det kanskje det siste de leser i boken (om i det hele tatt), men det utdyper Christopher Nielsens posisjonering og hans teoretiske plattform for alt hans kunstneriske og samfunnskritiske virke. 

System Ernst
I siste del av Weltschmerz 10B blir alle bildene fra utstillingen System Ernst – Oslo Street View gjengitt, med utfyllende tekster av kunstneren. Utstillingen var kraftfull, imponerende, insisterende, tankevekkende, og det er litt synd at de 134 maleriene kun får 44 sider. De hadde fortjent helsider og dobbeltsider i stort format. Men det hadde gitt en kostbar coffee table-bok (Hallo, Taschen!) med et smalere publikum – og lavere salgspotensial.

Motivene i maleriene er hentet fra Christopher Nielsens daglige gange fra hjemmet i Gamlebyen i Oslo til atelieret i maskinrommet på toppen av gamle Torggata bad. Et sveip gjennom velferdssamfunnets mørkeste sider. Dopbruk, fattigdom, fortvilelse, den daglige kampen for å overleve. En kraftfull synliggjøring av og solidaritet med dem som har falt av samfunnskarusellen.

Samtidig som han i bilde etter bilde løfter frem disse gruppene av utstøtte, makter han også å individualisere, å løfte frem enkeltmenneskene. Slik at det for oss som tilskuere blir vanskeligere å holde en komfortabel avstand til det kunstneren viser oss.

Som i fargetegneseriene i boken er maleriene tette, fylt til randen, ofte med tekstfragmenter innarbeidet i billedflaten. Skikkelsene er halvt gjennomskinnelige og synes å sveve som spøkelser gjennom bybildet. Brutale bygningsmasser danner bakgrunn for figurer som prøver å holde seg på bena, prøver å ha et liv, en eksistens i en verden, et samfunn som ikke vil vite av dem.

De ledsagende tekstene er nærmest som et lydspor å regne. Forestill deg en monotont messende, insisterende stemme som leser tekstene i en verbal strøm uten avbrudd, så vil du få en auditiv opplevelse som nærmer seg den visuelle.

Litt malurt i begeret: Den kulturelle og bemidlete middelklassens litt klamme omfavnelse av Christopher Nielsens kunstnerskap kan lett føre til en rolle som en pikant kjartan-slettemarksk puddel. Det er å håpe at hans grunnfestede ståsted, hans indignasjon og raseri fortsatt gir ham nok pigger til ikke å bli ufarliggjort.

Weltschmerz 10B
Av Christopher Nielsen
128 sider
399 kr. (veil.)
No Comprendo Press

Les også:
Det motsette av livslede