«Zora» er nok en heks-midt-i-blant-oss-saga, men starter med motsatt fortegn. Hvor veien går derfra er ikke gitt, men serien er et flott skue.
Åpningen er perfekt. Stemningsbilde fra Paris med Eiffeltårnet vagt synlig i den fjerne morgentåka. «Jeg er en HEKS!» ropes det fra en frodig takhage.
Zora Sylvestris er stolt av å være en heks; litt mer stolt enn familien liker. «Heks er ikke noe fremtidsyrke, det kan jeg love deg», sier bestemora hennes, Hun forlanger at barnebarnet skal gå på vanlig ungdomsskole og i det hele tatt gjøre sitt beste for å bli en gomp (eller «niksheks», som det heter i denne verdenen), enda hun kan flere tullelatin-trylleformler enn Harry Potter.
«Zora» er nemlig ikke helt som andre mahou shoujo-serier som handler om å lære opp unge jenter til å bli magiske. Den starter med motsatt fortegn. Mens hun ligger lavt hos bestemoren i en parisisk bygård, kjemper foreldrene til Zora på fronten, for å si det sånn, mot heksejegere. De vil skåne datteren for dette farlige livet.
Symbolikk: Flettet hår eliminerer heksekrefter
Seriens første bind, «Det usynlige huset», består av en rekke med små episoder som sammenlagt etablerer premisset, hvorav den viktigste episoden er Zoras møte med en annen heks i skjul. Ganske mye er foreløpig uforløst eller uforklart, men boka har et appendiks som hjelper til med å sette handlingen i kontekst. «Zora» er like mye en humorserie som et fantasy-spenningsfortelling, men den har potensial til å bli mer episk i framtidige bind. Og heldigvis er den ikke en av disse kjedsommelige et-gag-per-side-albumseriene.
Oversettelsen er av Stéphanie de Miranda, som er den franskkyndige oversetteren andre forlag enn Egmont pleier å gå til for tegneserier. Hun skal få ros for å endre den omstendelige og tørre franske tittelen «Les Sortilèges de Zora – Une sorcière au collège» til den korte, men fyndige «Zora – Det usynlige huset» (takleiligheten til Zora og bestemoren er nemlig bare synlig for magiske). På den andre siden lurer jeg på om ikke begrepet «niksheks» er litt vel tøysete, uten at jeg vet sikkert hva det heter i originalen.
La meg få være spesiell!
Så snart konseptet er forklart, er historiens gang strengt tatt ikke så veldig interessant i seg selv. Serien kan ses på som arvtakeren til Nikoline, en annen fransk fantasy-tegneserie med samme norske forlegger. Mens problemet med Nikoline var at den var for ambisiøs for sitt eget beste, er problemet med Zora nesten at den er for lite ambisiøs for sitt eget beste. Men jeg tror at forfatter Judith Peignen vil finne formen i framtidige bind, fordi hun ser ut til å ha god kontroll på mytologien hun har skapt.
Og noen av ideene hennes er, om ganske enkle, så også bærere av store muligheter. For eksempel er det slik at heksene i Zoras verden ikke kan gråte. For hekser er det ganske enkelt ikke fysisk mulig, noe som er et vesentlig poeng allerede i dette første bindet. Heksetilstanden som en allegori for kvinnefrigjøring og fremmedgjøring (som forfatteren også selv bekrefter) er opplagt, men brukes praktisk, og ikke overtydelig, i historiefortellingen. Her er også tilløp til romantikk, men igjen er det forfriskende underspilt, så langt.
Heksetest med bonus til litteraturlæreren
Mens vi venter på at historien skal vokse og modnes, er det tegningene til Ariane Delrieu som framfor alt bærer serien. For en klar fordel Zora har foran Nikoline, er en tegner med markant personlig strek. Med et islett av euromanga, og enda litt mer av europeisk bildeboktradisjon, gir Delrieu atskillig med liv til selv trivielle scener, og desto mer til de magiske scenene. Alt er veldig animert og så rikt på effekter og små, morsomme detaljer at jeg var minst like underholdt ved andre og tredje gjennomlesing. Stilen er søt, men ikke direkte yndig, heller lett og behagelig rufsete. Fargene har på samme vis en gjennomgående organisk følelse.
Etter de jeg har forstått er Delrieu i praksis tungt involvert i manusprosessen, der forfatter og tegner har kastet ideer fram og tilbake. Selv om det kan bidra til å forklare en ujevn historie som denne, skinner det også gjennom hvor mye personlighet en illustratør kan være med på å gi til en serie, og ikke bare med strek og farger.
Zora – Det usynlige huset
Av Judith Peignen og Ariane Delrieu
Oversatt av Stephanie de Miranda
64 sider
179 kr. (veil.)
Vigmostad & Bjørke