Hvordan arter en moderne seriefestival i et typisk engelsk turistområde seg? Arild Wærness og Frank Flæsland dro for å finne ut.

Fotografier av Arild Wærness

The Lake District er Englands fremste turistområde, smellvakkert, med fjell, åser og, ja nettopp, lakes. Ved den største innsjøen Windermere har en forholdsvis ny festival; The Lakes International Comics Festival etablert seg. Festivalen har en tydelig sosial profil, med støtte fra flere kulturinstitusjoner og private bedrifter, og de jobber året rundt med prosjekter innrettet mot skoler, fengsel og andre institusjoner. Mottoet er «Comics make a difference», ikke verst, bare det.

Torsdag 25.9

Ankom utpå dagen til småbyen Bowness-On-Windermere. Ingen storbygg, ingen kjøpesentre, det aller meste var pittoresk og turistfokusert. Tydeligvis var dette en populær turistdestinasjon, som en slags minivariant av Bryggen og Bergen. Noen påsto at det var Englands mest populære destinasjon for briter flest. Masse tullebutikker som solgte nips og suvenirer, men NB! ikkje kjip masseprodusert dritt, men mest porselen, glass og gaver med lokalt fokus. Generelle butikker har uniformt utseende på skiltene (grønn/off-white) mens kjedebutikkene av type Burger King selvsagt hadde sine glorete profiler i sterk kontrast til de avbalanserte lokale sjappene som solgte iskrem, kaffi, smørbrød og suvenirer. Masse iskrem.

Festivalområdet (en rekke hvite, store telt) var stengt, men vi fant da fram til kaiområdet/piren der en ekskursjonsbåt skulle frakte oss ut på innsjøen Windermere. Her var det lett å spotte seriefolk, og et kjent fjes smilte lurt til meg; Pertti Jarla fra Finland. Dermed ble gammelt kjennskap utviklet til nytt vennskap, og vi hang med PJ resten av helga.

Båtturen var en times stripe rundt sjøen i kveldssola som dessverre ble en steinkald affære da sola gikk ned.

På land ble vi mottatt av en liten gruppe som geleidet oss opp til en nobel båtforening. Det viste seg at Windermere er kjent som rekordarena for båtrace. Legendariske Donald Campbell satte verdensrekord her med en båtrakett for mange år siden. Middagen her var en kjekk affære der man minglet og pratet ved og over bordene.  Så gikk turen tilbake til B&B etter en lang (reise)dag.

Fredag 26.9

Vi vandret ned til promenaden, der teltene nå var i ferd med å åpnes. Frank Flæsland fikk sine dagbånd mens jeg mottok helgekort/ID, program og bærepose. En tur rundt teltene viste at det var full rigging. ‘Internasjonale rettigheter’ var i drift, men lukket for ålmenta. Gjennom døra så vi Tonje Tornes i full møtemodus, hun fortalte oss at hun hadde rundt 30 avtaler den helga. TnT til nye forlag? Britiske serieskapere leverer nytt materiale? IR var uansett et satsingsområde for festivalen, og jeg møtte lederen for en organisasjon som premierte oversettere; «The Sophie Castile Awards». Mer om henne senere, hun var over alt.

Markedsteltet var tomt, men i ferd med å bli rigget. Ved siden av lå et foredragstelt, der den amerikanske redaktøren Shelly Bond (kjent fra mange år hos Vertigo), gjennomgikk sine redaktørtips om hvordan unngå de verste brølerne. Salen var fylt av entusiastiske forfattere og unge forleggere som fikk en drivende god presentasjon om redaktørarbeid. Vi fikk også høre glimt fra hennes lange karriere – nesten 40 år. Gammelpunker still going strong!

Ellers foregikk det lite denne fredagen, det var tydelig at dette var en arrive-and-outpack-dag. Litt merkelig for oss som hadde kommet dagen før, men slik var det. Internasjonale gjester hadde ankommet torsdagen for båtturen (som PJ, Hugleikur Dagsson og ingen ringere enn Lorenzo Mattotti, selveste Ghud på tur). Men ingen lokale, de ankom utover fredagen, som vanlig er på festivaler.

Selve sentrum var ikke brukendes til annet enn orientering, pub- og restaurantbesøk, så slik gikk fredagen unna.

På fredag kveld fikk vi være med på åpningsshowet i en sal tilhørende det lokale Beatrix Potter-museet. Flesteparten av de fremmøtte var festivalgjester, ettersom ‘vanlig’ program altså ikke starter før lørdag. Vedlagte foto av gjestelista viser at antallet gjester (fordragsholdere og utstillere) var digert, over 70. Så salen huset vel rundt 100, tre kvart full. En flott arena, med bratte rader med stolrekker som facet et enkelt sceneoppsett med mikrofoner, tegnebord, digitalkamera og tablets.

Åpningsshowet var merkverdig tamt, en variant av Frodes søndagsavslutninger på Raptus, med en MC som ansporet deltagerne til såkalt morsomme skisser. Har sett det før, og alt er avhengig av leder og tegnere. Gutta fra VIZ var spesielt dyktige, streken deres er jo vanligvis morsom som bare det. Men det ble langdrygt. Så fulgte en serie prisutdelinger, ikke alle var like interessante.

Av spesiell interesse var The Sophie Castile Award som ble delt ut for tredje gang. En pris oppkalt etter en legendarisk oversetter i Frankrike.

Sergio-prisen til en fremstående serieskaper hadde egentlig bare tre kandidater (som var til stede under helgen) – Grant Morrison, Craig Thompson og Mattotti. Mange mente at det måtte bli GM, ettersom den notorisk spesielle forfatteren muligens ikke ville ha kommet på besøk uten å få en slik pris. Mattotti vant til øredøvende jubel.

Mer tegning på storskjerm, noe som dro stemningen ned litt. Men så kom kveldens høydepunkt: live-show med satirikeren og karikaturtegneren Martin Rowson. Nesten en time med banning akkompagnert med tegninger fra The Guardian og andre kilder, syrlige vitser og rasende utbrudd mot verdens høyrekrefter og annen elendighet. Han avsluttet med å skape en Trumpbyste av søppelsekker, en parykk og matrester. Sterkt stoff av en utrolig dyktig illustratør.

En lang dag gjorde at det var lett å finne sengen til slutt, lørdagen ville bli lang og omfattende.

Lørdag 27.9

Tidlig i gang av di vi ville få med oss det marokkanske multimediashowet ZORAH – en historie om en ung gledespike fra Tanger. Piken er blitt udødeliggjort ved at selveste Matisse benyttet jenta som modell for et av sine malerier. Det ble en gripende forestilling som blandet levende musikk med bilder på storskjerm. Tegningene var lett animert og innimellom tegnet kunstneren via kamera oppå stills for å fylle ut bildet. Det skjedde noe hele tiden, og kombinasjonen av musikk (på band), levende tromming fra tegneren og svært dyktig kvinnelig musiker laget en spesiell opplevelse med høyt kunstnerisk innhold.

Så kom dagens første tvil: skulle vi få med oss geniet Craig Thompson, eller forfatteren Chris Condon sammen med tegneren Jacob Phillips? To parallelle program, et problem vi ofte ser i Raptus-sammenheng. Vi gikk for det siste, som viste seg å være noe av en bomtur. Condon/Phillips er kjent som skaperne av That Texas Blood – en ny westernserie fra dagens USA. Phillips er også kjent som Sean Phillips’ sønn – SP er også til stede på festivalen som samarbeidspartneren til Ed Brubaker.

Forestillingen ble litt ødelagt av en moderator som satte seg selv litt for mye i sentrum, en skotte som likte lyden av sin egen stemme og snakket både utydelig (Glasgow-aksent!) og i munnen på SP. Et eksempel på hvordan slikt ikke skal gjøres. Men helt bortkastet var det ikke, amerikaneren Condon – som også er aktuell som forfatter av Ultimate Wolverine – fortalte om opphavet til serien og hvordan samarbeidet med briten Phillips artet seg. SP snakket om hvor avhengig han var av referansebilder, England er ikke Texas. En annen ting som ødela litt, var nærheten/døren inn til markedshallen der kjøp og salg-støyen var i full gang.

Litt fritid gjorde at vi fikk et sveip gjennom selvsamme hall, der man hurtig konkluderer at koffertvekt og økonomi sier «nei» til de aller fleste fristende tilbud. Kunne likevel ikke si nei til Aimée De Jong, som vi møtte på Bergen Tekst og tegning i juni. Hun hadde med seg bøker som hun omtalte den gang, så de ble prompte innkjøpt. En Rowson-illustrert Marx/Engels-bok var også nødvendig.

Etter en styrkende publunsj besøkte vi Lorenzo Mattottis program, med stappfull sal (ca. 350 tilskuere). Den italienske maestroen var i godt humør og fortalte om en lang og spennende karriere, som omhandlet film, animasjon, tegneserier og illustrasjon. Det var ikke vanskelig å skjønne at denne europeiske giganten fortjente prisen fullt ut; en serieskaper som ville ha trukket fulle hus hvis han hadde opptrådt i Norge.

Programkollisjoner fører alltid til at man mister interessante innslag, så vi vurderte vekk den franske serieskaperen og illustratøren Serge Bloch til fordel for det som jeg mente var et av festivalens høydepunkt; Palestina-programmet. Et tre-delt arrangement ledet av – som alltid velsoignert – serie-ekspert Paul Gravett.

• Lansering av en boka »Quesat» (som betyr småklipp) satt sammen av tegninger og striper fra en gruppe barn og unge palestinere. Laget under verdens verst tenkelige forhold, selvsagt, der mange av bidragsyterne allerede hadde mistet livet – bl.a. en 13-år gammel jente som uten papir hadde tegnet seriene sine på teltduken ….
• En Zoom-samtale med Khaled Jarada, bosatt i Paris, som kom inn på vanskelighetene med å flytte fra – og ikke minst tilbake til Palestina. Sitat: «Palestina er et så effektivt fengsel at det er komplisert å vende tilbake til fengselet når man først hadde dratt.»
• En presentasjon av boka «30 Seconds From Gaza» (tittelen henspeiler på de sekundene man vanligvis absorberer nyheter fra Gaza, før man sveiper videre). Illustrasjonene herfra var så opprivende at det ble helt stille i salen. Gravett kommenterte på sedvanlig faglig måte at illustratøren benyttet en kubistisk «Guernica»-lignende stil, hvorpå Mohammad Sabaaneh halvkvalt kommenterte at han hadde bare illustrert kroppene til palestinske barn, som hadde antatt kubeform etter å ha blitt pressa sammen av fallende murbrokker.

Etter en slik presentasjon var det lite å tilføye, en sesjon på en tegneseriefestival jeg aldri vil glemme. Alle de fremmøtte fikk et eksemplar av boka Quesat. Samtidig kan det nevnes at dette programmet, samt de fleste andre innslag, ble filmet av videogruppa «Power» fra Palestina, et utslag av festivalens motto «Comics Make A Difference».

Dagens mest kødannende programinnslag var det aller siste; et møte med legendariske Grant Morrison og innslaget «Desert Island Comics». De som hadde sett for seg en seanse med en syrlig og sarkastisk berømthet (som jeg), ble overrasket over forfatterens avvæpnende og sjarmerende gjennomgang av tegneserie(hefter) som har betydd aller meste for ham som serieskaper. Kort fortalt var det forsiden på «Flash» (den med hånda) som åpnet øynene hans for at man kunne bryte den fjerde veggen i en serie; elementer som han senere benyttet både i The Invisibles og Doom Patrol. «Warlock» åpnet opp for at psykedeliske elementer kunne brukes i serier, påvirket av de nye serieskaperne som hadde både Vietnam- og ymse stofferfaringer. «Luther Arkwright» viste ham at briter (Bryan Talbot) kunne lage ville, grensesprengende serier. Og DC/SOLO-heftet av Brendan McCarthy (les den!) sa noe om hvordan serier kunne bli i fremtiden.

Hele timen var viet til grenseløs serieskaping og gleden av å jobbe med seriemediet. Meget interessant! Mannen har også flere innsiktsfulle anekdoter om serieskapere og forlag enn de aller fleste, så han måtte faktisk styre seg innimellom …

Kvelden ble avsluttet med middag, kunstauksjon, Hugleikur Dagsson-show i full utblåsing og quiz ledet av VIZ-redaksjonen. En komplett seriedag, med andre ord.

Søndag

Siste dag av en lang festival, og siste side av en altfor lang festivalrapport. To programpunkter kunne nås før hjemreisens ubønnhørlige togtur til flyplassen i Manchester (et grimt område, dominert av fotball og billige Sydenturer):

Shrewsbury er en lite kjent by for oss, men huser faktisk mange tegneserieskapere, hvorav tre var til stede på LICAF og fikk prate om byen og sitt arbeide.

Bergensvennen Mike Perkins ledet an, og ettersom han jobber hektisk med andre installasjon av Batman satt til tredvetallet var det naturlig at han tegnet selve spissøre. Han la også ut om hvordan hjembyen figurerte i «The First Dark Knight», der bygninger og områder gav inspirasjon til serien.

Amerikaneren Michael Lark, kjent fra «Lazarus», fortsatte med Batman. Han kunne også stadfeste at 95% av tegningene hans var basert på referanser, der den nye hjembyen bidro til autentisitet.

Zombiemesteren Charlie Adlard avsluttet seansen. Han er trommis i et coverband, og alltid misfornøyd med hvordan tegnere fikset trommer («they always make the guitars right, but the drums…»), så han ble oppfordret til å tegne Batman ved trommesettet. Adlard var liksom overalt på festivalen, Med opptjente «Pondus-penger» fra Robert Kirkmans The Walking Dead er han en av hovedsponsorene for LICAF, sammen med Sean Phillips, som har tjent pengene sine som illustratør for Greg Ruckas serier Lawless, Reckless og slikt.

Nå nærmet det seg faretruende avreise, men jeg rakk å treffe Storbritannias mest populære serieskaper Jamie Smart, som sammen med fire hundre jublende barn jobbet seg igjennom en sesjon med figurene hans Bunny & Monkey. Smart er en dreven underholder, som hadde sine fans i sin hule hånd. Ingen ovenfra og ned-holdning, han jobbet med full respekt overfor sitt publikum. Alle de fremmøtte fikk hver sin tegnebok og blyant, og tegnet, sammen med Smart, en helsprø episode der de selv bestemte handlingen. Utsolgt med ventekø, dette var sannsynligvis festivalens høydepunkt for mange.

En fin måte å avslutte en flott festival på, og dermed var det tid for å takke for seg og dra mot flyplassen i det fjerne. En festival med hjerte og glød, anbefales for alle som liker tegneserier, og som vil se hvordan «Comics Can Change The World».