Rakkan gjennoppstår i den nye mangaantologien: Kibō. Med 16 ulike tegnestiler og mangfoldige historier kan man likevel spørre: følger antologien egentlig japansk tegneserietradisjon?
I Japan publiseres manga i magasiner rettet mot bestemte målgrupper – som shounen (gutter), shoujo (jenter), seinen (unge voksne menn) eller josei (unge voksne kvinner). Denne publiseringsformen gir leseren klare forventninger til fortellerstil og tematikk. Kibō er det norske svaret på denne publiseringsformen, og åpner for mangfold – men skaper et ujevnt uttrykk.
Etter at Rakkan ble nedlagt i mai 2023, gikk bidragsyterne sammen for å etablere foreningen FoNoMa (Foreningen for norske mangaskapere) og deretter mangaantologien «Kibō» med Uberpress som utgiver. Det positive med antologien er at det har vært en stor utvikling i tegneferdighetene blant Rakkan-skaperne. Mange av bidragene viser at de har vokst både teknisk og visuelt siden den gangen, og det gir Kibō et godt inntrykk. I tillegg imponerer flere av debutantene.
Per i dag kan Kibō kalles for Norges «største» tegneserieantologi , i alle fall på den måten at de har flest bidrag. Samlingen introduserer oss for 16 forskjellige historier, noe som naturlig nok fører til en stor spredning i både sjanger og målgruppe. Her finnes serier som appellerer til ulike lesere, alt fra fantasy til mer eksperimentelle serier. Samtidig ser vi at bidragene har ulik grad av helhet. Enkelte kapitler er en fortsettelse av en allerede eksisterende serie, mens andre fungerer som første kapittel i en lengre serie. Dermed føles historiene som en del av et puslespill heller enn en ferdig fortelling med en tydelig begynnelse og slutt. Variasjon gir bredde, men kan også virke forvirrende: skal Kibō leses som en samling av korte serier, eller som en antologi av prosjekter som peker videre mot noe større?
Noen serier er tydelig inspirert av japansk manga, mens andre har et mer vestlig uttrykk. FoNoMa driver blant annet med kunnskapsutveksling om japansk tegneserietradisjon1 , men da er det ironisk at 13 av16 historier følger vestlig leseretning framfor den japanske dvs. fra høyre til venstre – noe som har betydning for hvordan ruteoppsettet utspiller seg. Dette gjør Kibō til en interessant, men også ujevn utgivelse. Kan man egentlig snakke om japansk tegneserietradisjon i nordisk sammenheng?
Den første historien (lest fra venstre til høyre) er kapittel 2 av serien «Dumme sjøfugler» av Bård Lilleøen. Som en introduksjon til i en ny antologi, gir det ikke mening med å starte på en eksisterende historie ettersom nye lesere kanskje ikke fikk med seg forrige kapittel fra Rakkan #5. Samtidig fungerer kapittelet også som en selvstendig fortelling, noe som redder inntrykket. Men det hadde vært fint å ha med et lite sammendrag fra hva som skjedde i første kapittel.
Lilleøien imponerer med sin dynamiske strek og evne til å gi karakterene liv. For en mangaentusiast er det ekstra interessant å se hvordan han har videreutviklet stilen sin for å tilpasse mangaformatet, med tydelig inspirasjon fra Rumiko Takahashi. For å løfte historien enda mer, kunne Lilleøien brukt større variasjon i tekststørrelsen – for eksempel større font ved roping og mindre font ved roligere dialog – for å understreke stemningsendringer i samtalene.
I «Nekropolis FM» byr S. Ramos på en fortelling som lener seg mer mot webcomic enn klassisk manga – men som likevel treffer godt med ruteoppbygging og flyt. Ramos har en forenklet strek, med smalere øyne enn den stereotypiske mangafiguren, men mangaestetikken er likevel tydelig i frisyrer, uttrykk og ruteoppsett. Han imponerer særlig i bruken av ruter: sidekomposisjonen skaper god flyt og støtter historiens stemning. Med en spennende cliffhanger føles fortellingen som en introduksjon til et større prosjekt.
Masa tar for seg språklige misforståelser i «R eller L», en kort og humoristisk historie. Tegneserien har forankring i gag-manga tradisjonen, der språklige vendinger og absurde situasjoner driver komikken. Selve vitsen fungerer, og gir historien en klar punchline. Tegnestilen minner om autentisk manga, men det tekniske kunne vært jobbet mer med. Anatomiske feil og inkonsekvente linjer gjør at sidene mister det visuelle drivet som ofte kjennetegner gag-serier.
«Sol måne og stjerner» av Toto er et teknisk høydepunkt i antologien, med imponerende detaljer og et lekent univers. Allerede ved første øyekast overbeviser han med eksepsjonelt gode tegneferdigheter og solid anatomi. Den første siden kan minne om stilen til den norsk-vietnamesiske serieskaperen Laweyd (Vivian Nguyen), særlig i bruken av skravering. Totòs univers fremstår som kreativt og nyskapende. Men på s. 69 er det en illustrasjon der hodet til Cerulea virker deformert. Kanskje kunne tegningen speilvendes i prosessen for å tydeliggjøre hodets form? I tillegg forekommer enkelte skrivefeil; redaksjonen kunne med fordel tatt en ekstra korrigeringsrunde.
Eivind Eriksrud bidrar med «Humin – søskenkrig og kjærlighet», en fireruters serie i yonkoma-format med søskenforhold som tema. Formatet presenteres i stående layout fremfor det tradisjonelle kvadratiske, noe som gir stripene et uvanlig uttrykk, men samtidig går på bekostning av lesbarhet og utnyttelse av plassen. Visuelt eksperimenterer Eriksrud med variasjon i stilen, fra skravering til mer forenklede streker. Dynamikken er der. men resultatet blir noe ujevnt. En mer konsekvent strek ville styrket helheten i serien.
«En evighet med deg» av Daenny er et søtt konsept som minner meg om stemningen i serien «My Dress-up darling». Siden Rakkan-dagene har Daenny vist tydelig utvikling, særlig teknisk og i strek. Stilen kler serieskaperen godt, men har svakheter: plassering av katten i forhold til vampyren i leilighetsscenen skaper forvirring. Dette kunne enkelt vært løst med en eller to oversiktlige long shot-ruter. Fortellingen presenteres som en one-shot, men mangler en tydelig konflikt og en tilfredsstillende avslutning, og historien stopper mer brått enn den avrundes.
«Eufori» (se forsidebilde) av Punnchi tar for seg et møte på et bakeri. I shoujo-inspirert stil, tegner Punnchi med en tykkere strek som minner mer om en vestlig tolkning av sjangeren. Det passer godt til historien, og kan appellere lesere som liker f.eks. «Mørkalven». Men på s. 109 er det en scene der Hibeki (bakerimedarbeideren) bøyer seg ned for å plukke opp en gjenstand. Poseringen virker unaturlig, nesten som «twerking». Plottet kan kort beskrives som sukkersøtt og starten på en fantasifull fortelling.
Co-redaktør Mark Egan har et mer alvorstungt bidrag; «Snødagen», en emosjonell historie med et viktig budskap. Han behersker manga som et medium, men som Øystein Runde har referert til i en tidligere anmeldelse2, savnes visuelle særtrekk hos figurene. Karakterene lider av «same face syndrome», altså at ansiktstrekkene blir for like. Potensialet er stort: Egan kunne utnyttet ruteoppsettet mer aktivt, for eksempel ved å variere størrelsen på rutene slik at de mest emosjonelle scenene fikk mer tyngde. Hvis han brukte flere sider på «Snødagen» (den er på bare fem sider) ville budskapet skapt et større inntrykk hos leserne.
Autocorrect, også kjent som skaperen bak Rakkan-bidraget «Aurora», vender tilbake med en ny serie «I ruinenes skygger». Her merker vi oss en betydelig utvikling hos serieskaperen siden forrige antologi, både teknisk og i sidekomposisjon. Streken har blitt mer konsekvent og linjevekten gir et tydelig uttrykk som minner om vestlig manga. Dette passer godt til den actionfylte fortellingen, der hun bruker mangaformatet effektivt og formidler høyt tempo, spesielt i slåsskampene. I det hele tatt, Autocorrect er den serieskaperen som har hatt størst utvikling siden Rakkan-perioden, og cliffhangeren på slutten tyder på at vi har noe episk i vente.
En fortelling som lykkes i å fange japansk mangaformat, men samtidig retter seg mot en eldre målgruppe, er josei-serien «Mind the gap» av Alfsdatter. På bare åtte sider leverer serieskaperen en historie med tydelig struktur – innledning, hoveddel og avslutning. Denne korte fortellingen står trygt på egne bein. Kanskje Daenny kunne tatt lærdom av dette?
«Mind the gap» en slice of life-episode der serieskaperen får frem morsomme interaksjoner mellom karakterene, særlig gjennom den figuren Darius, som skiller seg ut i design og uttrykk. Bruken av screentones og detaljer i klærne gir historien et profesjonelt preg, selv om enkelte områder i illustrasjonene kunne hatt mørkere screentones som en del av skyggeleggingen fremfor en grå g-pen brush. Resultatet er likevel et av antologiens mest gjennomførte bidrag.
Joiski leverer med «Drømmen om i morgen» det høyeste nivået i antologien – en teknisk imponerende slice of life-fortelling, som fanger blikket. Serieskaperen har en strek som passer sjangeren, og imponerer med detaljerte karakterer og bakgrunner. Siden Rakkan-dagene er det tydelig at Joiski har forbedret sidekomposisjonen.
Likevel holder ikke historien samme nivå som tegningene, så helhetsinntrykket er litt skuffende. Bruken av copy-paste merkes allerede ved første gjennomlesing, og gir et repetitivt preg. Etter å ha lest tegneserien flere ganger kommer en dypere mening fram, særlig når man legger merke til detaljene i rutene. Joiski har valgt å eksperimentere med silent manga (tegneserie uten dialog) her. Kunstnerisk sett er dette en spennende fremgangsmåte for å igangsette refleksjoner hos leseren – men bare hvis slutten hadde et tydeligere budskap.
Med «Pino-kun» viser Knut Johannes Håland hvor morsom en enkel gag kan være – Konseptet er en blanding av Pinocchio og Astro Boy, med Pino er et slags kjærlighetsbarn av disse to klassiske figurene . Resultatet er en frisk og morsom gag-historie, og Pino er en av de mest minneverdige karakterene i hele antologien.
Screentoningen er godt gjennomført og gir sidene en behagelig dynamikk. Stilen peker mer mot vestlig tegneserietradisjon enn japansk manga, men fungerer overraskende bra i denne typen historie. Bidraget kunne likevel sett bedre ut med mer skygge og større kontraster i illustrasjonene.
I midten av antologien finner vi «Rachel`s hjørne: Så du vil fortelle en manga-historie» av Sigrun D. Jonsdottor, som også er en av redaktørene. Pedagogisk sett fungerer dette greit, og kan være nyttig for aspirerende serieskapere. Samtidig blir det noe ironisk at flere av bidragene samme antologi ikke følger rådene som Jonsdottir presenterer. Dette gir inntrykk av en redaksjonell svakhet: hvis ambisjonen er profesjonalitet, bør bidragene gjennomgå en tydeligere veiledning i tråd med rådene som gis.
Det første bidraget i antologien som leses fra høyre til venstre er «Hexis» av June Evelyn Svensli, som tidligere illustrerte «Reisen til det Magiske Fjellet» i Rakkan. Siden den gang har Svensli hatt en tydelig utvikling, både i strek og i bruken av screentones. Allerede s. 8 byr på et imponerende arbeid med skyggelegging og toning som ligger tett opp mot profesjonell manga.
Likevel peker stilen i retning av vestlige tegneserier. Linjene er sammenhengende og glatte, i kontrast til brutte og varierte linjene man ofte finner i japansk manga. Derfor kan uttrykket kan virke noe polert og det er rom for forbedring.
Historien løftes av et gjennomtenkt ruteoppsett, som gir god flyt og understøtter narrativet på en effektiv måte. «Hexis» er et solid bidrag, men det fortsatt finnes utviklingspotensial – særlig hvis Svensli ønsker å nærme seg den japanske mangatradisjonen enda mer.
Et annet verk som imponerer med høyt teknisk nivå er «Isekaiception» av Jofrid Sandgren, et av mine favorittbidrag i antologien. Her reiser hovedkarakteren Takahashi gjennom mangahistorien, og Sandgren eksperimenterer med ulike stiler fra 70-tallets klassiske uttrykk til 90-tallets formspråk. Ideen lykkes hun svært godt med; streken tilpasses de ulike epokene og byr på en interessant og morsom leseopplevelse for mangafans som har litt peiling på formatets historikk.
«Isekaiception» har både teknisk modenhet og lekenhet. Uansett blir man sittende igjen med en forventning om å se mer fra Sandgren i fremtidige prosjekter.
Frida Skrømt, kjent fra Rakkan-antologien, vender tilbake med serien «Hulderkongen», som først dukket opp i Rakkan #5. Bidraget kan leses som en slags reboot, men fungerer også som en introduksjon til en lengre historie. Tittelen gir forventninger om en tydeligere kobling til nordisk fantasi, men i dette kapittelet er hulderelementene foreløpig mer antydet enn utforsket. Visuelt er serien ambisiøs, men noen tekniske utfordringer trekker ned helhetsinntrykket. Bruken av screentone gjør at teksten enkelte steder blir vanskelig å lese, da tonene overlapper dialogen.
En tydeligere balanse mellom tekst og tone kunne løftet leseropplevelsen betraktelig og gitt historien et klarere uttrykk.
Kibō er et ambisiøst og et viktig bidrag til den norske tegneseriebransjen. Antologien viser at mange av serieskaperne har hatt en positiv utvikling siden Rakkan-dagene, samtidig som nye stemmer får slippe til. Resultatet er en mangfoldig, men ujevn samling av høydepunkter og svakere bidrag. I sin helhet stiller Kibō spørsmålet om hvorvidt man kan overføre japansk mangatradisjon til en nordisk kontekst, og nettopp dette gjør antologien interessant.
Ettersom antologier fungerer som et springbrett til forlagsbransjen, kunne redaksjonen styrke leseopplevelsen ved å satse mer på komplette one-shots fremfor kapitler i lengre serier. Det ville gitt en tydeligere helhet og gjort samlingen mer tilgjengelig for nye lesere. På lengre sikt kunne FoNoMa så utviklet flere antologier rettet mot ulike målgrupper, i tråd med den japanske tradisjonen. Likevel er det klart at den redaksjonelle strukturen må forbedres dersom Kibō skal markere seg som det nye norske mangahåpet.
Kibō volum 1
Av diverse
229 kr.
ÜberPress/FoNoMa
Nice! Grundig review!
Tusen takk Evind!!
Veldig glad for at du likte anmeldelsen, og fortsett å stå på!